Pekefingeren fungerer dårlig, Anki

Vi vet at ungdommer kommer til å fortsette å sende nakenbilder til hverandre, Anki Gerhardsen. Uansett hvor ofte vi løfter pekefingeren. Da må vi skape et klima hvor ungdommene kan prate med oss om det hvis det viser seg å ha vært en dum avgjørelse.

I Aftenposten 10. januar utbasunerer Anki Gerhardsen hvorfor hun mener det er feil at pekefingeren ikke kommer opp oftere i spørsmålet om ungdommer som sender nakenbilder. Hun mener at ungdommen må få beskjed om at dette er noe de ikke skal gjøre. Her henviser hun til at hun i sin oppvekst på 80-tallet stadig fikk høre om hvor viktig det var med prevensjon i forskjellige former, at internett er vanskelig å kontrollere og at det er umulig å bli helt trygg på at bildene ikke blir spredd videre.

Det siste er for så vidt helt sant, og gjennom seksualitetsundervisningen og i undervisningen om nettvett må ungdommene få beskjed om farene ved å laste opp og ved å dele informasjon, inkludert bilder av mer pikant natur. Hvorfor slike bilder lett kan komme på avveie og hvor lett de kan bli stjålet. De må også få kjennskap til lovverket på dette området, og at mange har blitt dømt for å ha delt bilder av nakne mennesker under 18 år, og hvor alvorlig dette sees på. Dette er en nødvendig del av undervisningen om det digitale og det juridiske i skolen, som bør gjentas og forsterkes av foreldrene. Samtidig er det viktig at politiet tar problemet med ulovlig deling seriøst, noe reportasjene de siste månedene tyder på at de endelig har begynt å gjøre.

Likevel så er det verdt å lytte til fagpersoner på nettopp ungdom og seksualitet. Både «Helsesista» Tale Maria Krohn Engvik og Sex og Samfunns Tore Holte Follestad trekker frem hvor viktig det er å ikke bruke pekefingeren. Nettopp gjennom å si at man aldri skal gjøre slikt, eller å si at dette aldri må skje, så legger man føringer som knytter denne formen for bildedeling til noe som er «ulovlig», eller noe som man skal føle skyld for om man har gjort. Det blir knyttet til skam og det blir et tabutema mellom foreldre og ungdom eller mellom lærer og elev. Det øker den opplevde kostnaden med å komme til oss voksne når situasjonen har blitt vanskelig. Veien å gå for å snakke med foreldre eller andre trygge voksne hvis man ender opp i en dårlig situasjon, blir veldig mye lenger når en er redd for å få straff, kjeft, bli møtt med oppgitthet eller sanksjoner i andre former.

Vi finner den samme problemstillingen i reaksjonene som kommer når man hører/leser i media at noen får frastjålet bilder eller hvor bildene blir videredelt uten samtykke. Temaet for den offentlige samtalen blir veldig ofte «hvorfor tok han bildene i utgangspunktet?» eller «hvorfor delte hun disse bildene uansett?». Dette minner om reaksjonene i en del voldtektssaker. Med spørsmål som «hvorfor var hun der?», «hadde hun drukket?», «hvor langt var skjørtet hennes?», «hun var jo kjent for å ha sex med mange». Klassisk victim blaming.

Ellers er det fascinerende å se at Gerhardsen trekker inn den pekefingeren hun selv møtte som tenåring på 80-tallet inn i dette. Det er nemlig lite som tyder på at den fungerte godt i et samfunnsperspektiv. Hvis vi ser på abortstatistikken så var det langt mer vanlig med tenåringsgraviditeter og aborter på 80- og 90-tallet. Dette har endret seg dramatisk siden den gang. Vi ser også at kondombruken blant nordmenn har økt fra tidlig 2000-tall og fremover til i dag.

Vi må innse at digitale nakenbilder har kommet for å bli, og at en god del ungdommer vil komme til å sende slike bilder til noen de flørter med eller som de er kjæreste med. Gjennom å bruke pekefingeren vil vi redusere sjansen for at de kommer til oss voksenpersoner rundt dem om noe går galt. Det reduserer mulighetene for å kunne hjelpe og støtte ungdommene i en situasjon som åpenbart er vanskelig for dem. Så får vi heller sørge for å fortelle om og forklare de potensielle konsekvensene og få ungdommene til å reflektere over problemstillingene knyttet til både bildedeling, generelt nettvett og grensesetting. Først da, når vi hjelper ungdommene til å ta bevisste og reflekterte valg, kan vi sørge for at færrest mulig blir rammet av negative konsekvenser fra bildedeling.

_{Dette debattinnlegget ble aldri trykket i Aftenposten da de ikke ville sette av mer enn 1100 tegn. Kortversjonen finner du her på bloggen.}