Kategori: Leserinnlegg

Et grunnleggende element i norsk skole er at alle elever, uavhengig av skoleslag, skoleeier, eller annet skal ha de samme rettighetene i skolen. Dette gjelder særlig retten til et trygt og godt skolemiljø. Dette er et minstekrav til undervisningen.

Etter å ha fulgt debatten angående Utdanningsdirektoratets kritikk av fem kristne grunnskoler er det besynderlig at det er ingen som ser ut til å ønske å ta i denne viktige siden av direktoratets kritikk. Dette tas ikke opp av verken Audun Raen i KFF, Kristent ressurssenter, Johannes Kleppa,  eller Hans Morten Haugen ved VID. Særlig savner jeg dette elementet i sistnevntes redegjørelse for bestemmelsene i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter hvor han peker på at disse menneskerettighetene skal være i overenstemmelse med statlige minstekrav til utdanning. Retten til et trygt og godt skolemiljø er et slikt krav.

Dette kravet finner vi i Opplæringslovens kapittel 12, dette var kapittel 9A i den forrige opplæringsloven. §12-2 sier følgende: «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, inkludering, trivsel og læring.». Dette gjelder også for privatskoler jamfør §2-4 i privatskoleloven. Når dette også gjelder privatskoler er dette en del av minstekravene for undervisning og læremidler som må regnes inn når man gjør en vurdering av om noe er i strid med Norges menneskerettighetsforpliktelser. Dette gjelder også for vurderingene knyttet til for eksempel artikkel to i den første tilleggsprotokollen til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Utdanningsdirektoratet peker i sine tilsynsvurderinger blant annet på hvordan undervisning om helvete, men også knyttet til kjønn, seksualitet, og skilsmisser kan være egnet til å skape et utrygt miljø for elevene, oppleves som diskriminerende, eller svekke deres identitet, selvfølelse, og tilhørighet.

Det bør også nevnes at diskusjonen om grenseoppgangen mellom foreldrenes rett til å bestemme sitt barns opplæring og statens mulighet til å sette minstekrav og krav til undervisningsinnhold helt ser bort i fra muligheten for at barnet kan ha andre behov og utgangspunkt enn sine foreldre, og andre menneskerettslige forpliktelser. Blant annet barnets selvstendige trosfrihet, rett til utdanning, og rett til å ikke bli diskriminert, blant annet i sin utdanning. Diskusjonen blir dermed bare på de foresattes premisser og behov. Det er i seg selv uheldig for en skole som skal ivareta elevene.

Det er ikke slik at alle de barna som går på kristne friskoler deler sine foreldres tro eller livssyn, eller har den kjønnsidentiteten eller seksuelle orienteringen som forventes. I ethvert klasserom vil det derfor kunne være et uforventet livssyns-, kjønns-, og seksualitetsmangfold. Selv i skoler som primært sett retter seg mot enkeltmenigheter eller hvor man kan forvente at de fleste foresatte slutter seg til skolens tros- og livssynsgrunnlag. Dette må man hensynta i undervisningen.

Diskusjonen om likestillings- og diskrimineringslovens krav til undervisning og læremidler er interessant, men det er ikke den eneste vurderingen som er gjort fra Utdanningsdirektoratets side. Dette kravet bygger uansett på grunnlovens rett og krav til både utdanning og til å ikke bli diskriminert, samt på tilsvarende menneskerettighetsforpliktelser.

Alle elever har rett på et trygt og godt skolemiljø. Uavhengig av deres foreldres tros- og livssynstilhørighet. Det gjelder også for elever i privatskoler. For å sikre dette må vi anerkjenne at det også i slike skoler er det foresatte som skilles, eller elever som har annerledes tro, er skeive, eller har en annen kjønnsidentitet enn forventet. Skolen skal også være trygg og inkluderende for disse.

^{Innlegget ble publisert av Dagen den 10. juli 2025 under samme tittel.}