En kommentar til Unni Hellands beskrivelse fra Fjell skole

Denne saken i Aftenposten meninger har helt klart et viktig budskap, særlig når det kommer til å fortelle om empati, om samhold, og om flyktningenes situasjon. Det er også viktig at det understrekes at «skolegudstjenestebråket» ikke skyldes muslimske foreldre og elever, det er nødvendig å få frem ettersom mange av forkjemperne for gudstjenestene skylder på feil mennesker. At hun også understreker at skolen har praktisert aktiv påmelding i årevis er kjempebra.

Det som derimot er problematisk er at Human-Etisk Forbund velger å fronte denne saken uten kritikk. For på tross av at forfatteren selv er humanetiker og selv fremstiller opplegget på sin skole som så fint og flott så er det helt klart problematiske elementer her.

Hvis vi skal starte med gudstjenestens alternativ så er dette åpenbart ikke et likeverdig alternativ. Elevene som ikke skal i kirken sammen med de andre elevene får undervisning som alternativ. Kirkens opplegg er et kulturelt og sosialt opplegg som skaper en viss avstand til skolehverdagen gjennom det at elevene kommer seg ut av sin faste situasjon, sammen med alle de andre elevene på skolen. Det er hygge, det er forventning, og det er noe elevene har øvd frem til. Undervisning blir ikke likeverdig med en slik setting.

Øving er i seg selv problematisk i denne sammenheng, men blir mindre problematisk fordi det også øves til en skolesituasjon også. Dermed blir det øving ikke bare til kirken, men også til skoleforestillingen. Samtidig så er det problemområder i disse forestillingene ettersom en del av elevene føler at de har behov for å holde munn under deler av sangene og versene. Det virker kanskje fleksibelt, men det er fleksibelt av elevene, men det er problematisk av skolen. Dette viser at skolen ikke tar de signalene som sendes ved at elevene føler at de må gjøre nettopp dette. Da er det noe som må gjøres ved oppsettet. Mye av det som var med i juleavslutningen hørtes bra og uproblematisk ut, men noe av det kunne nok med fordel ha blitt endret.

Forsvaret for gudstjenester i skoletiden er også problematisk. Særlig når man ser det at argumentasjonen blir at fordi de kristne blir i minoritet så trenger de å opprettholde majoritetsfordelen sin fra en tid hvor diskriminering, likebehandling og menneskerettigheter ikke var ting som vi pratet for mye om i tros- og skole-sammenheng. Det som vi burde enes om og kommuniseres er at samfunnet må bli sekulært, at statskirkelige særfordeler må forsvinne, og sørge for at statens institusjoner ikke fremmer enkeltreligioner på bekostning av eller fremfor andre. Likhet, likeverd og inkludering skaper vi ved være klare på at det er et skille av ansvar her, mellom hva staten og skolen skal stå for og hva foreldrene og organisasjonene skal stå for. Skolen skal gi kunnskaper om Norge, norsk kultur, verden, religionene i verden, religioner i Norge, historie, og så videre. Familiene, og de tros-og livssynssamfunnene som foreldrene er medlem av, har som sin oppgave å stå for trosopplæringen og deltakelsen i religiøse seremonier.

For tros- og livssynssamfunnene utenfor den norske kirke vil nok ikke dette bli noe nytt å bli vant til, overgangen vil være for Den norske kirke som har hatt en enestående tilgang til norske skoleelever. Dette er også en overgang for norsk skole, det er under 10 år siden dommen mot KRL-faget kom, en dom som også medførte stadig større bevissthet rundt hvordan skolegudstjenester skal praktiseres. Dette medfører at det fremdeles er sterkt problematiske saker og praksis slik som saken i Kragerø kommune viser. Samtidig er saken i Drammen Kommune relativt lik saken i Kragerø, riktig nok er det nok en åpnere holdning og vi ser aktiv påmelding som aktivt prinsipp i Drammen, men kommentarene fra Human-Etisk Forbund er likegjeldende for denne saken; undervisningsopplegg er er ikke godt nok alternativt opplegg.

_{Dette er en facebookkommentar som opprinnelig ble publisert som svar til en post som Human-Etisk Forbund hadde delt på sine nettsider uten kritikk. Innlegget finnes her.}