Jeg flagger – fordi jeg kan!

Ingen ville merket det om jeg lot være å flagge med regnbueflagget eller biflagget i dag. Nettopp derfor gjør jeg det – fordi jeg kan.

Jeg er småbarnsfar, jeg er lektor, og jeg er politisk aktiv – og jeg er bifil. Derfor flagger jeg med biflagget i dag – ikke fordi det er noe som tar så voldsomt stor plass i livet mitt eller fordi det er noe jeg lider under i mitt daglige liv, men fordi jeg er blant dem som kan vise det uten frykt, uten å oppleve diskriminering og uten frykt for represalier fra noen i min omgangskrets. Jeg flagger for alle de som ikke kan – fordi de mangler disse privilegiene.

At LHBTQIA+-personer har dårligere psykisk helse enn den heterofile majoriteten i samfunnet er velkjent, men de samme undersøkelsene viser også at bifile i større grad sliter enn disse andre gruppene. Flere selvmordsforsøk blant bifile er en del av denne pakken. Særlig er det mange av de bifile kvinnene som sliter viser levekårsundersøkelsene. Samtidig ser man at langt på vei de alle fleste bifile velger å la være å være åpne om orienteringen sin.

De velger å la være å være åpen om orienteringen sin fordi de frykter den kostnaden som kan komme. En kostnad som kan komme fra storsamfunnet gjennom diskriminering, trakasserende bemerkninger og vold slik som resten av det skeive miljøet – men også den dobbelte belastningen det er at man også opplever diskriminering fra de lesbiske og de homofile. Det å være bifil er nærmest det samme som å være vinglete og ikke-eksisterende eller usynlig – også i mange skeive miljøer. Man sees på som en konstant utroskapsfare eller noen ”som bare er på vei et sted”. Koblet sammen med partneres eventuelle skepsis til å være sammen med noen som liker to eller flere kjønn inspirerer det ikke akkurat til åpenhet.

Denne usynliggjøringen videreføres også av storsamfunnet – gjennom at seksualundervisningen mange steder knapt sier noe om andre seksuelle orienteringer enn homofili og heterofili. At seksualundervisningen mange steder sier problematisk lite om homofili hjelper nok ikke de andre seksuelle minoritetene heller. Samtidig ser vi både i Norge og i resten av verden at skeive av forskjellige slag står i fare for, og utsettes for, vold, diskriminering, trakassering og tvangsekteskap på grunnlag av legningen sin. Dette er hendelsen i Orlando et meget godt eksempel på. I tillegg opplever bifile, panfile og andre i mindre kjente seksuelle orienteringer at ens orientering ikke blir trodd på, blir latterliggjort, eller at folk ikke vet at den eksisterer. Kampen for disses rettigheter, trygghet og muligheter til å leve et åpent og ærlig liv er en del av den større kampen for skeives rettigheter, kvinners rettigheter og transpersoners rettigheter over hele verden.

9. juni arrangerte Regnbuedagene i Bergen debatt om nettopp dette temaet, hvor en av underproblemstillingene var å snakke om hvordan man unngår å gjøre samme feilen med for eksempel de panfile som man har gjort med de bifile. Hvordan unngår man den interne stigmatiseringen og hvordan klarer man å løfte også disse gruppene i rettighetskampen for skeives rettigheter – med mulighet til å leve gode liv og for et samfunn hvor flere kan leve åpent og ubekymret med sin seksuelle orientering. Dette er viktige debatter, ikke bare for de bifile og panfile, men også for de aseksuelle og demiseksuelle, og alle andre små minoritetene blant de skeive.

Selv har jeg aldri merket nevneverdig til problemer knyttet til min seksuelle orientering – derfor flagger jeg med biflagget i dag. Jeg gjør det fordi jeg kan, i solidaritet med og ønske om en åpnere og friere fremtid for de som i dag ikke kan.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Aftenposten 25.06.2016 og publisert på nettsidene 24.06.2016 med tittelen «Oslo Pride: Jeg flagger – Fordi jeg kan«.}