Krev heller forandring

Dagens finansieringsordning for Den norske kirke og andre tros- og livvsynsamfunn er overmoden for revidering.

Hvis Kristian Tonning Riise ikke liker følgene av dagens finansieringsordning for Den norske kirke og andre tros-og livssynsamfunn, må han arbeide for å forandre den – ikke melde seg inn i en kirke han ikke deler troen til. I utgangspunktet ser det ut til at han har misforstått en del aspekter ved det han uttaler deg om til Vårt Land 24. august. Både når det gjelder statens finansieringsordning og når det kommer til hva som er å regne som trosutøvelse. Det er beklagelig, særlig når man tilhører et seriøst og voksent regjeringsparti som Høyre.

Det er ikke mulig å skille mellom det som er kirkens seremonielle rolle og det som er trosaspektene ved kirken. Kirkens seremonielle rolle er fundert i, basert på, omgitt av og gjennomsyret av kirkens tro. Seremoniene er trosutøvelse, akkurat som gudstjenesten er det, eller i mange tilfeller så er seremoniene til og med en del av den vanlige gudstjenesten – slik for eksempel dåpen er det.

Ved siden av dette argumenterer Tonning Riise med at Den norske kirke er pålagt å bevare kirkebygg. Det stemmer, men samtidig så stemmer det også at Den norske kirke får støtte til bevarelse av verneverdige bygg allerede i dag, og at denne støtten holdes utenom når støttebeløpet til «de andre» utregnes. At kirken allerede i dag har langt for mange kirkebygg enn den behøver ut i fra både besøksrate, medlemstall, og bruk er noe helt annet. Dette betyr at kirken er nødt til å gjennomgå en realitetsorientering – en markedsjustering om du vil, for å komme på et utbredelsesnivå og eiendomsmassenivå som er i tråd med det faktiske behovet.

Det er 1.600 eller der omkring aktive kirker i Norge. Samtidig vet­­ vi at gjennomsnittlig besøkstall for kirkemedlemmer er 1,5 ganger per år, og da er mine besøk og alle skolegudstjenestene inkludert i det tallet. Da sier det seg selv at det er en overkapasitet.

Dagens finansieringsordning er uansett overmoden for revidering. Det samme gjelder lovene på dette området, gravferdsloven, kirkeloven og loven om trudomssamfunn – per i dag fremstår de i stor grad som etterlevninger fra et samfunn som var nært monokulturelt og hvor ingen egentlig var så veldig opptatt av menneskerettigheter og likebehandling av troende, ikke-troende og annerledes-troende.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Vårt Land 25.08.2016 under tittelen «Krev heller forandring«.}