Balanse, nyansering, og pluralisme er positivt i KRLE-faget

Det er ikke kravet om balanse, nyansering, og en objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning som er problemet i KRLE-faget. Det er heller ikke nødvendig med religiøs aktivitet for å få til engasjerende timer.

Det ser ut til at Alf Kjetil Walgermo trekker en kobling mellom det å være en engasjert religionslærer og det å selv være troende. Det ser også ut til at han trekker en kobling mellom det å ha engasjerende timer i religionsfaget og deltagelse i religiøs aktivitet. Som religionslærer selv så har jeg problemer med å se at disse koblingene stemmer. Allikevel er det verdt å merke seg at det er vår jobb som religionslærere å balansere stoffet, og presentere det på riktig måte. Dette måtte den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen fortelle oss, og etter dommen i 2007 kom punktet om at undervisningen måtte være objektiv, kritisk og pluralistisk inn i Opplæringsloven. Dette er ikke i seg selv en hemsko, men er en faglig utfordring på lik linje med kravet om tilpasset opplæring.

Det stemmer derimot at faget ofte har blitt en salderingspost, uten nevneverdig status og hvor man ikke trengte kompetanse for å ha faget – alle kunne jo undervise kristendom var (og er) ofte omkvedet. Stikkordet her er kristendom, for dette er ikke noe som begynte med innføringen av verken KRL, RLE, eller KRLE – dette er noe som er med over fra den gang det het Kristendomskunnskap. Problemet er med andre ord at lærerne som underviser faget som regel ikke har utdannelse i dette, eventuelt veldig lite utdannelse i dette. Da blir det vanskelig å skape kunnskapsbasert, god, og engasjerende undervisning – særlig om temaer som ikke ble nevneverdig prioritert når man selv gikk på skolen.

Det er ikke noe negativt å ta elevene med i kirke, moske, tempel, og synagoge for å ha en omvisning og samtale med representant for trossamfunn der. Det er heller ingenting i veien for å gjennomføre dette med forskjellige oppgaver som vekker engasjement. Det som derimot er problematisk er der hvor det forutsettes og/eller legges opp til deltagelse i religiøs aktivitet som en del av skolehverdagen eller religionstimene i skolen. Nettopp derfor er det forbudt å ha skolegudstjenestene som en del av religionsfaget i skolen, noe Walgermo burde vite før han trekker opp det såkalte sjøslaget vi ser hver vinter og tidvis før påske og pinse. Hvis vi ser bort i fra det faktum at skolegudstjenestene ikke hører med i faget, ikke endrer seg over de ti årene hvor de besøkes, og det faktum at man ikke deltar på seremonier andre steder så sitter vi igjen med en ting – at når skoler velger å benytte seg av muligheter til å besøke tros- og livssynssamfunn som en del av undervisningen så er det som regel til Den norske kirke man går da også. Selv på steder hvor det finnes både flere kristne trosretninger og hvor man har andre trossamfunn representert. Den norske kirke er nesten enerådende i den norske skolen.

Selv er jeg aktiv humanist og en engasjert en som sådan, og jeg er motstander av at jeg skal ha et freidig mot i klasserommet – særlig for temaer som er knyttet til mitt eget livssyn og min egen (mangel på) tro. Nettopp det at jeg er så engasjert og tydelig på fritiden på hva jeg står for gjør at elevene tidvis får dette med seg. Da er det nødvendig for meg å ta et ekstra skritt tilbake og reflektere ekstra over opplegg, pedagogiske valg og hvor jeg vil legge fokus. Dette er sunt, og det gjør det lettere å overholde kravet i opplæringsloven og i profesjonsetikken om at jeg skal være så objektiv som mulig, kritisk til både innhold og egen undervisning, og at jeg skal ta mangfoldet i betraktning når jeg underviser. Dette innebærer å ikke bare snakke om luthersk-protestantisk kristendom, ikke anta at alle nordmenn er kristne, ikke anta at alle som kommer fra Midtøsten er muslimer, og så videre.

Vi bør legge fra oss argumentene som binder kirkeskolen på 1700-tallet opp i mot det felles religionsvitenskapelige religionsfaget vi i dag har i skolen. Skolens historiske utgangspunkt og den betydningen bibelopplæringen har hatt for utviklingen av norsk skole er uten praktisk betydning for skolen i dag. Det er med andre ord ikke et argument for et kristendomsdominert religionsfag at skolen i sin tid startet som trosopplæring. Derimot bør vi se på hva vi har behov for i dag. Når vi da ser argumentene til Didrik Søderlind knyttet til religiøs analfabetisme er ikke svaret mer kristendom – det er mer kunnskap om mange forskjellige religioner, livssyn og denominasjoner. Her kan vi også bygge engasjement, forståelse, og kunnskap som er nødvendig.

KRLE-faget trenger en høyere status – det får ikke høyere status av at det er et politisk skalte-og-valte-fag, med tydelig normering i navnet, og hvor læreren mister sitt faglige og profesjonelle skjønn til å selv vurdere tidsbruk opp i mot nivå i klassen og kompetansemål.

_{Dette debattinnlegget ble publisert på Verdidebatt.no 05.05.2017 med tittelen “Balanse, nyansering, og pluralisme er positivt i KRLE-faget“. En kortere utgave ble trykket i Vårt Land 12.06.2017 og den finner du her.}