Respekt for alle skolens elever fryder

Det blir feil å fremheve religiøse seremonier i et enkelt trossamfunn som felles og samlende i et samfunn og en skole preget av stort mangfold og religiøs pluralisme.

At elever deltar på religiøse seremonier i skoletiden er problematisk i seg selv. Særlig problematisk blir dette når vi ser at dette skjer gjennom en klar forskjellsbehandling av et trossamfunn som får en ekstraordinær kanal inn i fellesskapet som de ellers ikke ville fått. Det å delta på religiøse seremonier i norsk skole skjer primært sett i tilknytning til kun et trossamfunn, og det gjentas mellom 10 og 30 ganger i løpet av skoletiden. Uten nevneverdig forandring som kunne pedagogisk forsvart antallet seremonideltagelser. Det er selvfølgelig skolegudstjenestene jeg snakker om.

Problematisk finner jeg også Kristelig Folkepartis retorikk på dette området. Inge Takle Mæstad skriver i Rogalands Avis at alle skoler i Stavanger skal på skolegudstjenester, at dette er viktig for en felles forankring, og ut i fra et felles behov for regler. Jeg har dessverre problemer med dette resonnementet. Først og fremst synes jeg det er problematisk at politikere ønsker å overprøve det regelverket som faktisk finnes på området. Utdanningsdirektoratet slår fast i sitt regelverket at ”dersom skolen ønsker å arrangere eller delta på en gudstjeneste, bør dette tas opp med foreldre i forkant, for eksempel gjennom samarbeidsutvalg eller foreldreråd”. Stikk i strid med signalene som kommer fra Mæstad hvor politikerne skal avgjøre dette uavhengig av hva foreldrene selv ønsker ved den enkelte skole.

Dernest er det problematisk at det er valgt en religiøs seremoni i et enkelt trossamfunn som skal representere det som skal skape en felles forankring for alle elevene i skolen, og dermed også i samfunnet. Der hvor opplæringsloven peker på langt mer felles elementer som det ville være mer naturlig å fokusere på som en felles forankring, så velger altså Kristelig Folkeparti en ekskluderende seremoni. Menneskerettighetene, demokrati, ytringsfrihet, solidaritet, og likeverd tror jeg kunne vært langt bedre forankring for det mangfoldet vi finner i dagens Norge. Dette er særlig betenkelig når dette ønske om å styrke og sikre skolegudstjenestene skjer samtidig som vi ser at antallet medlemmer av statskirken er på kraftig retur, at antallet døpte barn stuper, at det er nedgang i antallet på resten av seremoniene, og at andelen av statskirkens medlemmer som faktisk rapporterer at de tror på Gud er kommet under 50%-merket.

Det er ingen som ønsker verdinøytralitet i skolen. Det er heller ingen som har fremmet dette så vidt jeg har sett. Derimot så er de fleste langt på vei tydelige på at verdiene som reflekteres i generell del av læreplanen, opplæringsloven, og grunnloven skal ligge til grunn for utdanningen i norsk skole. Dette innebærer ikke en nødvendighet å gi forrang til en enkelt religiøs organisasjon. På bekostning av mangfoldet i fellesskapet og alle de andre tros- og livssynsorganisasjonene i Norge. Det er samtidig også viktig å understreke at den gruppen som vokser raskest i livssyns-Norge er de som ikke er medlem noe sted, men som velger å stå utenfor alle organisasjonene. Selv de skal vi ta hensyn til.

Det er skolens oppgave å ta kulturarv, verdiutfordringer og verdigrunnlag på alvor, det gjør ikke skolen gjennom å bli et markedsføringsredskap for det største trossamfunnet i landet. Derimot sørger skolen for å ivareta sitt ansvar gjennom å sørge for likebehandling, likeverd, og likestilling, også på livssynsområdet. Grunnlaget for fremtidens Norge og et godt samhold i mangfoldet er å sørge for god medborgerskapsopplæring og å sørge for en respekt for mangfoldet.

Respekt for alle skolens elever fryder!

_{Dette debattinnlegget ble publisert hos Dagsavisen Nye meninger 07.11.2017 under tittelen «Respekt for alle skolens elever fryder«. Det ble trykket i Rogalands Avis 13.11.2017 og publisert online 14.11.2017.}