Det offentlige bør ha enerett på dødsbudskap

I et mangfoldig samfunn er det offentlige myndigheter som må stå for dødsbudskapene. Da er det naturlig å peke på politiet som i dag har denne oppgaven i det offentlige – selv om politiet ikke er den eneste muligheten.

Hovedpoenget mitt 19.2 var likevel at dette måtte gjøres av det offentlige og norske myndigheter, ikke nødvendigvis hvem innenfor stat og kommune som skal stå for denne arbeidsoppgaven. Det er som Erik Lande påpeker at kommunene har kriseteam som kan stå for denne oppgaven, men ettersom kriseteamene også består av ansatte i tros- og livssynssamfunn bør det være en av de offentlige ansatte i kriseteamet som fremmer dødsbudskapet.

Stålsett-utvalget, som hadde en klar majoritet av religiøse utvalgsmedlemmer, leverte i 2013 en offentlig utredning med navnet «Det livssynsåpne samfunnet». Der skrives følgende: «Utvalget mener at hensynet til tros- og livssynsfriheten best blir sikret ved en livssynsuavhengig formidler av dødsbudskap, enten ved politi eller ved helsepersonell».

Det er riktig at de fleste begravelsene i Norge i dag skjer i Kirken. Dette henger blant annet sammen med aldersskjevheten blant de troende i Norge i dag og tilgjengeligheten av livssynsåpne lokaler i mange kommuner. Statistikken jeg viser til peker på hva vi kan forvente i fremtiden.

Endret situasjon i samfunnet ellers krever endringer i offentlig praksis for å sikre likebehandling og likeverd. Da er dette er en av mange endringer som må til.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 14.03.2018 under tittelen “Det offentlige er best egnet“. Dette er et svar på Erik Lande sin tekst, som er et svar på mitt opprinnelige innlegg i Bergens Tidende. Du finner det også her.}