Det offentlige skal gå med dødsbudskap

Debatten om prester skal gå med dødsbudskap handler ikke om hvorvidt prestene gjør en god jobb eller ikke. Det handler om likebehandling av nordmenn.

Norsk politikk og offentlighet er basert på tradisjoner, tradisjoner kan være bra, men det er ikke nødvendigvis slik. En del av de tradisjonene som dessverre det er på tide å gjøre noe med er knyttet til religionens plass i det offentliges institusjoner og i behandlingen av fellesskapet. På lik linje med at kristendomsundervisningen har måttet gå fra å være dåpsopplæring for Den norske kirke til å bli et ordinært skolefag fundert på akademiske prinsipper så må også hvem som går med dødsbudskapet endre seg i takt med endringene i befolkningen.

Prost Gustav Danielsen lurer 9. mars på hvor jeg har det fra at bare halvparten ønsker en kirkelig gravferd. Han peker på at det i dag er slik at et klart flertall av begravelsene skjer fra og med Den norske kirke. Det har prosten helt rett i. En undersøkelse Norstat gjorde på vegne av Human-Etisk Forbund i august 2017 er det som forteller oss at «kun annenhver nordmann ønsker seg en kristen gravferdsseremoni» og at det «[b]lant unge mellom 18-29 år er det enda færre – bare 34 prosent i denne alderen svarer at de ønsker en kirkelig gravferd og seremoni». Det er med andre ord slik at vi står foran og er midt i en massiv endring i tros- og livssynstilhørigheten blant nordmenn, hvor den gruppen som vokser mest er de som ikke er medlem noe sted.

Så det er riktig at de fleste begravelsene i Norge i dag skjer i Kirken. Det er grunn til å tenke seg at dette handler mye om tradisjon og om en aldersskjevhet knyttet til hvem som regner seg som kristne og hvem som ikke gjør det. Det er også grunn til å tenke seg at dette i en viss grad henger sammen med tilgangen på gode og verdige, livssynsåpne, seremonilokaler. Noe som helt klart også vil være med å påvirke hvor mange som velger noe annet enn kristne begravelser, særlig i distriktene.

Ellers er det verdt å bemerke seg at mitt synspunkt og krav ikke er et spesielt ateistisk eller ikke-troende perspektiv. Hvis vi ser på Stålsett-utvalget sin rapport, den offentlige utredningen «Det livssynsåpne samfunnet» fra 2013 så kan vi finne det samme kravet. Der anfører utvalget følgende: «Utvalget mener at hensynet til tros- og livssynsfriheten best blir sikret ved en livssynsuavhengig formidler av dødsbudskap, enten ved politi eller ved helsepersonell». Dette utvalget besto i stor grad av mennesker fra religiøse trossamfunn.

Det bør også bemerkes at befolkningsundersøkelsen som TNS Gallup gjennomførte på vegne av Human-Etisk Forbund i 2016 kan fortelle oss at «62 prosent av befolkningen mener at kommunene bør ha ansvaret for å forvalte gravplasser, krematorier, felles seremonirom og andre offentlige oppgaver knyttet til gravferd». Dette er noe helt annet enn de anbudssituasjonene som Danielsen peker på når han prøver å knytte Norsk Folkehjelp, Røde Kors og kirkens sosialtjeneste opp i mot det å gå med dødsbudskap. Det er sjelden fruktbart å sammenligne epler og appelsiner.
Det er forøvrig rimelig besynderlig å beskylde noen for redsel for presten når det blir understreket at dette handler om prinsippet om likebehandling og mangfoldshensyn. Det er ikke lenger slik at vi kan ta det som en selvfølge at nordmenn er medlem av statskirken eller i det hele tatt kristne.

Jeg sikker på at prosten i Steinkjer er kompetent i sitt arbeid, også når han går med dødsbudskap. Det er likevel slik at verken det eller det at han har kontaktinformasjon til andre trossamfunn legitimerer at medlemmene av hans trossamfunn skal fordelsbehandles gjennom å få sin representant på besøk når dødsbudskap skal formidles.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Steinkjer-Avisa 16.03.2018. Dette er et svar på Gustav Danielsens svar på mitt innlegg i Steinkjer-Avisa 02.03.2018.}