KrF, nei takk!

For oss som ønsker oss en sekulær skole og en livssynsnøytral stat i et livssynsåpent samfunn vil et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti bli for dyrt.

Som arbeiderpartimedlem og humanist er det ikke til å stikke under en stol at jeg ser med bekymring på de forsøkene på flørt fra partiets ledelse i retning av Kristelig Folkeparti de siste årene. Dette har toppet seg med Hadia Tajiks utspill sammen med nestlederne i de rødgrønne partiene i vår og Støres omfavnelse av KrF i forbindelse med Hareides retningsvalg nå i høst.

Det er mye som er positivt ved Kristelig Folkeparti sin politikk sett med arbeiderpartibriller, og det er ikke vanskelig å finne saker en er enige om. Samtidig så er det utvilsomt slik at noen ting må og bør ligge fast for et parti som skal være et folkeparti, et parti for hele folket. Politikken må da faktisk være til for hele folket og ha hele folket som utgangspunkt. Da kan ikke utgangspunktet være «at den kristne forankringen må på plass» slik KrF krever for at de skal kunne gå i regjering – da må vi heller takke nei om denne forankringen truer med å sette likebehandlingsprinsippene og livssynslikestillingen til side.

Når Hadia Tajik i mai uttalte at «[v]i må ikke se oss så blinde på mangfoldet og likebehandling at vi svekker den sterke posisjonen som Den norske kirke har» og Jonas Gahr Støre ber om skolegudstjenester på alle skoler så er dette tydelige tegn på at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker å sende disse prinsippene, likebehandlingsprinsippet og livssynslikestillingen, utfor stupet. Det kan vi ikke ha noe av.

Nordmenn er et mangfoldig folkeslag, med forskjellig utgangspunkt og et mangfold av livssyn ut i fra hvor i landet vi kommer fra, hvor våre besteforeldre og oldeforeldre ble født, hvilket religiøse eller sekulære livssyn vi har, og et utall andre faktorer. Da kan vi ikke legge opp til en politikk som viderefører eller til og med forsterker den ensrettingen som vi har praktisert her til lands de siste 500 årene.

Som parti bør Arbeiderpartiet i større grad kjempe for at vi skal ha rom for å være oss selv, uten at skole og stat legger til grunn at et livssyn eller en religion er riktigere eller mer norsk enn andre religioner eller livssyn. Da kan prisen KrF krever for å gå i regjering bli for høy, og prisen kan fort ende opp med å bli enda høyere. Vi kan si mye om Kristelig Folkeparti, men at de kan forhandle om regjeringsmakt, det kan de. Det har de vist gang på gang, enten vi snakker om bondevikregjeringene, KRLE, eller reservasjonsrettsaken.

Grunnloven sikrer oss demokratiet, rettsstaten, menneskerettighetene, og likebehandling på tros- og livssynsfeltet, og Opplæringslova krever at skolen skal gi opplæring med fokus på blant annet tankefriheten, likeverd og solidaritet. Da er ikke KrF en riktig vei til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet med de kravene som nå setter som premiss.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Dagbladet 17.10.2018 under tittelen “KrF, nei takk!“.}