Et fag for fremtiden?

Gunnar Aakvaag ved Universitetet i Tromsø har i Morgenbladet løftet debatten om religionsfagene i norsk skole. Særlig Vårt Land har fulgt dette opp. Spørsmålet blir, har Aakvaag rett i at religionsfagene kan kuttes, eller er fagene for viktige?

Ingen ny tanke
Tanken om å fjerne religionsfaget i skolen er ikke ny. Senest i 2014 ble dette løftet som en mulighet fra Human-Etisk Forbunds daværende generalsekretær Kristin Mile. Da som en respons på Solberg-regjeringens ønske om å endre RLE til KRLE, som senere vedtatt i Stortinget og innført. Det var også den saken som var med på å vekke mitt aktivistiske engasjement i Human-Etisk Forbund, om jeg muligens ikke var helt enig med ledelsen i forbundet den gang da.

Aakvaags forslag i Morgenbladet handler kanskje ikke så mye om religionsfaget som at noe må ut for at han skal få inn noe annet. Noe som i seg selv bør berømmes – det er sjelden at de som ber om at noe må inn i skolen sørger for å balansere regnskapet gjennom å ta noe annet ut, meg selv inkludert. Aakvaag henviser til at LO og NHO savner konkrete læreplanmål om arbeidslivet i samfunnsfag og vil gi temaet plass gjennom å fjerne religionsfagene i grunnskolene og videregående. Ikke uventet har han fått noe blandet respons på forslaget sitt.

Religionens særstilling i skolen
Aakvaag trekker frem noe som er en viktig problemstilling knyttet til religion i vårt samfunn. Selv om religion er et kulturelt fenomen på linje med andre sider av vårt samfunn så har religion fått en særskilt plass i vårt lovverk og for eksempel i menneskerettighetene. På samme måten har religion som kulturelt fenomen en særskilt plass i norsk skole. På mange måter ikke uventet for en skole med en historie som den norske skolen, men heller ikke uproblematisk.

«Ved å bruke så mykje tid på religion skapar skulen eit inntrykk av at religion er viktigare enn det faktisk er i samfunnet vårt. Det gjer også religionsfaget nærmast monopol på å forvalte djupe eksistensielle spørsmål, og reproduserer dime ideen om at religion er viktig. Såleis blir religionsfaget ein sjølvoppfyllande profeti». – Gunnar Aakvaag.

Aakvaag er ikke alene om sitt synspunkt. Han får selskap også av en religionsprofessor fra Universitetet i Oslo, Torkel Brekke. Brekke påpekte til Vårt Land at det ikke er slik at det er en automatikk i at land har religionsfag slik som vi har i Norge. Som han sier, «Tvert imot» . Det norske skolefaget er sjeldent i den forstand at det er et obligatorisk og ikke-konfesjonelt fellesfag for alle elevene. Det finnes mange måter å lære bort kunnskap om religion og tro. Her er det store variasjoner, selv i land vi liker å sammenligne oss med. Det går på om det er konfesjonelle fag eller ikke, fritaksmuligheter, eller om religion er inkludert i andre fag eller om det er selvstendige fag slik som i Norge.

Religionsfagenes mangfoldige forsvarere
Selv om de nok ikke er enige om hvorfor vi skal ha et religionsfag eller to i norsk skole, hva det skal inneholde, og hva det skal fokusere på, så er det en variert gruppe som ønsker at vi fremdeles skal ha de fagene vi har i norsk skole som handler om religion, etikk, og filosofi, blant annet. Ole Martin Moen, postdoktor ved Universitetet i Oslo, kunne nok helst ønske seg et filosofi- og etikkfag mer enn det faget vi har i dag, samtidig ser han viktigheten av «et eget fag når det gjelder å ta tak i større etiske, eksistensielle spørsmål».

Sylvi Stenersen Hovdenak, professor i pedagogikk ved UiO, trekker frem hvor viktig og interessant elevene synes faget er. Som hun sier så synes elevene faget har både global og lokal viktighet. «Dei søker etter å utvikle forståing, respekt og toleranse for å få gode relasjonar seg imellom. Religionsfaget er særskild viktig i denne samanhengen. Behovet for kjennskap til religionar kjem frå ungdom som ikkje trur på noko, kristne, muslimar og elevar med blanda religiøs bakgrunn.». Både Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn og Hans Fredrik Grøvan, stortingsrepresentant fra Kristelig Folkeparti, trekker frem hvor viktig det er med god kunnskap om forskjellige religioner som vi finner i verden og som elevene vil møte. Som Joys skriver på Verdidebatt, «Kunnskap om og evne til å skille religion og kultur, lov og moral, tradisjon og tolkning vil være viktig når vi framover skal bygge vårt tros- og livssynsmangfoldige samfunn. Økt kompetanse om religion kan bidra til forsterket tillit i samfunnet vårt.»

Kompetanse er viktig
Her ligger også min første grunn til å være uenig med Aakvaag om å fjerne religionsfagene. Ikke fordi jeg ikke synes det viktig med kunnskap om den norske modellen og trepartssamarbeidet, det mener jeg fremdeles er et tema som kan leses inn i kompetansemålene for samfunnsfagene. Ikke fordi jeg tror at elevene ikke kan lære om nødvendige sider ved religionene og religionshistorie som en del av andre fag. Min uenighet med Aakvaag er mest på grunn av kompetansebehovet, hos læreren. Selv om det kan argumenteres for at religion er et kulturelt fenomen på linje med mange andre aspekter av samfunnene våre så er det et særskilt kunnskapsfelt, akkurat som mange andre aspekter knyttet til menneskelig kultur. Enten vi snakker om historie, filosofi, eller forskjellige kunstformer. Slik fagstrukturen og kompetansekravene er i dag så er det nødvendig at læreren har fagkompetanse i de forskjellige fagene det skal undervises i, både i grunnskolen og på videregående. Gjennom å inkludere de religionsfaglige temaene inn i andre fag så vil kravet til religionskompetanse svekkes eller til og med fjernes helt. For om en kjenner skolen så vil det ikke bli slik at det er et krav for samfunnsfag at man har både fagkompetanse i samfunnsfag OG i religionsvitenskap.

Som jeg skrev i respons til Kristin Mile for 5 år siden så vil mindre fagkompetanse kunne føre til mer kristendomssentrisme i Norsk skole, det vil gi mindre kunnskaper om «alle de andre religionene», og det vil styrke stereotypiene. Ikke fordi at religionsfaget i seg selv er så særskilt, men fordi kravene til kompetanse hos læreren sørger for noen minimumsrammer som man må forholde seg til som skole og som lærer. Kompetanse som er nødvendig om en ønsker at religionsfaget fremdeles skal utruste elevene med kunnskap og ferdigheter som de har stor nytte av i et samfunn som i økende grad blir mer mangfoldig og komplekst. For selv om Torkel Brekke påpeker at Norge er et lite religiøst mangfoldig land, så blir det mer mangfoldig.

Kanskje problemet fremdeles er Kristelig Folkeparti?
Samtidig påpeker Brekke noe viktig med dagens religionsfag, særlig faget i grunnskolen og i mindre grad faget i videregående skole. KRLE-faget har en særlig oppgave med å knytte norskhet, elevenes identitet, og kristenhet sammen. Argumentasjonen for innføringen av KRLE viste dette tydelig. Samtidig skal faget være et likebehandlende fag som skal vektlegge mangfold og ta hensyn til alle religions- og livssynsminoritetene. Både debatten knyttet til innføringen av KRLE-faget og navnevalget i seg selv viser denne spenningen tydelig. For istedenfor å få ro rundt faget i 2014/2015 fikk vi en ny uro rundt faget og et fag med en tydeligere symbolsk kobling mellom det norske og det kristne. Det er det primært sett Kristelig Folkeparti som må ta skylden for.

Den samme formen for konflikt, knyttet til norskhet og kristendom, finner vi igjen i andre saker. Nå sist viser bibelutdelingen i Stjørdal den samme tendensen. Det sies ikke rett ut, men forventningen om at man kan gi Den norske kirke en spesialbehandling i skolen og i religionsfagene viser det tydelig. Her igjen er det Hans Fredrik Grøvan og Kristelig Folkeparti som er den tydeligste støttespilleren for dette fenomenet. Det svekker samtidig fagets legitimitet ytterligere når nasjonale og lokale politikere støtter opp under forkynnelse i det eneste faget som har et konkret og juridisk forbud mot nettopp det.

Finnes det noen løsning?
Jeg vet ikke om jeg i dag mener at vi bør forsvare religionsfagene som fellesfag i norsk skole til det siste. Til det anerkjenner jeg for mye at 19. og 20. århundrets fagstruktur ikke nødvendigvis er den riktige for det 21. århundret. Det er heller ikke sikkert at det er slik at alle elevene skal ha det samme religionsfaget. Enten det er fordi, som jeg håper at man ikke gjør, deler faget opp konfesjonelt, eller det er fordi elevene i større grad kan velge bestanddeler i sin utdanning. Det avhenger helt av hvor norsk skole lander etter denne fagfornyelsen eller kanskje etter den neste.

En ny inndeling av fagene vil heller ikke løse den grunnleggende kompetanseproblemstillingen som jeg mener at en fjerning av religionsfagene vil kunne føre til. Det ville fremdeles vært slik at lærere skal lære bort om religion eller temaer knyttet til religion uten å ha nevneverdig formell kompetanse på området. For temaet dukker også opp i andre fag. For som Torkel Brekke sier, «Lærerne må ha en sofistikert forståelse, og kunne takle misforståelser og essensialisering av religion i en klasseromssituasjon». For å unngå det må en ruste opp lærerutdanningen på dette området. Da fjerner man samtidig mye av min argumentasjon knyttet hvorfor det er viktig med egne religionsfag i skolen.

På den andre siden er ikke lærerutdanningene i en vesentlig annerledes situasjon enn utdanningen på lavere nivåer. Det er for mye stoff som skal inn, enten det er din, min, eller naboens hjertesak vi skal ta hensyn til, og det er for mye lærerstudentene må lære som det er. Det betyr at om noe skal inn i lærerutdanningen så må vi enten utvide den med flere år, eller så må noe ut, og jeg vet ikke da om religions- og livssynskompetanse til alle lærerne er det jeg ville prioritert, i motsetning til hva KrF gjorde i 2015 når de presset mer kompetanse om dette området inn i lærerutdanningen. Det er mange temaer som i dag dekkes for lite av lærerutdanningene som nok burde vært prioritert høyere.

Et fag for fremtiden?
Grunnleggende sett så tror jeg nok at den norske modellen er veien å gå, i dette tilfellet den norske religionsfagsmodellen. Samtidig tror jeg at det er viktig at vi rendyrker modellen. Vi må bevege oss bort i fra en modell i faget hvor vi lager monolittiske varianter av religionene som bare styrker de mest konservative retningene av hver religion og hvert livssyn. Sammenligning og det å se på fenomener på tvers av religionene vil være nødvendig.

Vi må også sørge for at faget er likebehandlende og at det blir likebehandlet med andre fag i skolen. Dette må innebære at man går bort i fra å se på faget som noe som skal knytte norskhet og kristenhet sammen, at vi ikke lenger godtar for tette bånd mellom trossamfunn og religionsfaget, og at vi samtidig ser på om det er de riktige elementene som er med i faget og at det har de riktige kompetansemålene.

For om faget virkelig skal være et fag for fremtiden så kan vi ikke tviholde på dagens faginnhold.

_{Dette er den laaaannnge utgaven av et debattinnlegg som ble publisert i Fri Tanke 11.03.2019 under tittelen «Et fag for fremtiden?«.}