Skolens fellesskapsansvar

Skolen skal skape gode fellesskap og arenaer for refleksjon og samhold. Derfor bør ikke skolene legge opp til deltakelse i trossamfunns religiøse ritualer.

Inger Merete Hobbelstad tar til orde for at man bør fortsette å sende elever i gudstjenester i skoletiden. Hobbelstad argumenterer med at en trenger å være kjent med lokalet for fremtidige begravelser og bryllup, samt bli kjent med salmer, bibelsteder og julesanger. Dessuten liker kommentatoren kirker. Alt dette kan skolen imidlertid sørge for, uten at det er nødvendig med deltakelse i religiøse ritualer av den grunn.

Jeg er også glad i kirkebygg
Som Inger Merete er jeg glad i kirker. Jeg liker lokalene, jeg deltar uventet ofte på messer i Den norske kirke, og har gode samtaler med de ansatte. Til sommeren skal min samboer og jeg motta velsignelse for vårt ekteskap i Den norske kirke. Jeg kan ikke se noen grunn til at verken jeg eller andre skal være redd for deltakelse i religiøse ritualer i Kirken. Derfor blir argumenter om en «skrøpelig ikke-tro» som ikke skulle tåle et møte med kirken, en stråmannsargumentasjon.

Splitter, heller enn å samle, elevmassen
Skolegudstjenestene er problematisk av flere grunner. Først og fremst fordi det skaper en splittelse i elevmassen basert på foreldrenes religiøse tilhørighet. Resten av året er slik oppsplitting av elevene noe man jobber aktivt mot. Dernest er det problematisk at skolen og elevene på denne måten aktivt deltar i religionsutøvelsen til ett av landets mange tros- og livssynssamfunn. Og at dette er det eneste tros- og livssynssamfunnet som får denne typen oppmerksomhet.

Som religionslærer tar jeg med elevene mine på ekskursjoner til flere kirker, til moskeen og til gurdwaraen, men slike besøk er noe helt annet enn deltakelse i de religiøse ritualene som foregår i de troendes vanlige praksis. For å bli sammenlignbart så måtte elevene ha deltatt på fredagsbønnen eller blitt med på koranskolen i moskeen eller ofringer i templene. Det ville nok mange reagert på.

Istedenfor å delta i de religiøse ritualene til Den norske kirke er det skolens ansvar å sørge for at elevene blir kjent med det tros- og livssynsmangfoldet i Norge. For å lære hva som skjer ute hos tros- og livssynssamfunnene, men også for at vi alle skal bli trygge på hverandre og opprettholde den tilliten vi har til hverandre – som vi er så stolte av i det norske samfunnet. Dette kan gjøres på mange måter, enten man drar på ekskursjoner til de man har innenfor en akseptabel avstand eller man får besøk av representanter. Ikke for at de skal overta undervisningen, men for at de skal kunne fortelle om seg og sitt trossamfunn. Dette må plasseres i den rammen som religionsfaget i skolen setter, at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Med gode spørsmål underveis, og med godt for- og etterarbeid kan elevene oppnå et helt annet læringsutbytte enn 10-40 repetisjoner av Den norske kirkes liturgi.

Den norske skolen er en fellesskapsarena
Det ville vært synd om Dagbladet med dette innlegget skal bryte sin gode tradisjon for å synliggjøre at menneskerettigheter som religionsfrihet er skapt for å verne om mindretallet.

Den norske skolen skal være en fellesskapsarena. Gode tradisjoner for alle elevene som skaper gode rammer rundt skoleavslutningen, gjerne med et mangfold av kulturinnslag, gamle sanger, og høytidsstemning, kan skolene helt fint klare å lage selv. Jula er kanskje den mest inkluderende høytiden vår. Alle verdensreligioner har en feiring eller markering av avslutningen på året. Som skapt for fellesopplevelse! Så får heller foreldrene ta med seg barna sine på gudstjenester i egen regi. God jul!

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Dagbladet 18.12.2019 under tittelen «Foreldre kan ta med barna i kirken selv«.}