DNB og Bonava, vi kan ikke glemme ungdommene på Sandsli

DNB og Bonava går svangre med store planer for Sandslimarka-området på Sandsli. Boliger, butikker, og kaféer er med i planene, men hvor skal alle ungdommene som bor i de nye leilighetene gjøre av seg, og hvilket fritidstilbud skal de få?

Butikker og kaféer er vel og bra for voksne, men hva med ungdommen? Hvor skal de bruke fritiden sin, og på hvilken måte legger vi opp til at de skal ha gode møteplasser i slike store utbygginger? Ungdommer trenger et annet fritidstilbud enn voksne som har ressursene til å sitte lenge og kose seg på kafé eller i en vinbar.

En ser effekten av dette allerede i Bergen. Som det tidligere har blitt påpekt så har ungdommer i Bergen få arenaer som er tilpasset dem, og de samler seg der hvor de synes det er greit å henge. Uavhengig av om det er egnet eller ikke. Dette er jo ikke det første leserinnlegget i Fanaposten som påpeker de manglende fritidstilbudene for ungdommer i Fana og Ytrebygda. Når «vi voksne» nå attpåtil har fjernet benker og bord utenfor Zinken Hopp for å forhindre at ungdommen setter seg der, forsterkes dette problemet. Uten at det har hatt den ønskede effekten utenfor skolen.

Når vi var unge så hang vi overalt; på skoleplasser, i barnehager, i parkeringsanlegg og utenfor kirker. Det viktigste var ikke hvor vi var, men at vi var sammen. Vi ville bare ha et tak over hodet. Det krever ikke mye tilrettelegging for at det kan bli et godt tilbud, men det kreves at det lages rom for dette. I Monicas oppvekst ble ungdommen i Kopervik samlet ved at et nedlagt parkeringshus ble stilt til disposisjon. Der fikk en gruppe ungdommer sette opp skateramper, og det fantes benker og bord hvor man kunne sitte. Her samlet de som ikke hadde noe annet sted å gå, gjerne fordi de var for mange til at de kunne samles hjemme hos noen. Og ja, det ble tidvis spilt høy musikk, og det var nok mer boss og glassbrott der en i resten av byen, men det var jo også mindre til bry for omgivelsene. Natteravnen kom innom om kveldene og det var oversiktlig.

Nå kan det virke som om vi har en «ute av syne, ute av sinn»-tankegang. At så lenge vi ikke ser ungdommene, så plager de oss ikke. Det er ikke tanken. Men de som har hatt ungdommer i hus kan kanskje minnes at ungdomsrommet ikke var det rommet med de høyeste kravene til orden. Det er et skille mellom ungdomsrommet og resten av huset. Det er nettopp dette som skaper problemer utenfor Zinken Hopp. Når ungdommene ikke har et eget rom, samler de seg i stuen. Med alle vennene sine, musikken og rotet. Da blir det konflikt med resten av familien. Eller nærmiljøet, som ved Råstølen. Vi ønsker ikke å stue ungdommene bort, vi vil bare gi dem sitt eget rom. Et rom som er styrt av dem selv, ikke voksne. Men vi skal fremdeles stikke hodet inn og se hvordan de har det. Vi kan gi beskjed om at det må ryddes, og vi skal passe på at de er trygge. Det er som oppdragelse i fellesskapsånd; natteravnene, ungdomspatruljen til politiet og utekontakten, alle skal være med på oppdragelsen. Forebyggende arbeid skal fremdeles utføres, men konfliktene mellom ungdommene og nærmiljøet kan dempes.

Når utbyggere som Bonava og DNB skal bygge ut nye områder, og når politikerne i byrådet og i opposisjonen skal si ja nye reguleringsplaner, er det viktig at de husker på at områdene de bygger ut skal ha tilbud til hele befolkningen. Det er nødvendig, fordi også ungdommene er en viktig del av befolkningen. De trenger også et tilbud. Særlig når man gjør seg klar til massive utbygginger på steder som Sandsli. Akkurat slik vi ser nå med utbyggingene til OBOS (Sandsliåsen), Selvaag bolig (Sandsli 360, Sandsliflaten), Profier (Sandslikollen), og ikke minst Sandslibuen fra Bonava og DNB. Dette er boliger rettet mot barnefamilier, som om 0-10 år har ungdommer i huset. Verken politikerne eller utbyggerne kan løpe fra det ansvaret de har for å gi disse ungdommene et sted å være og et tilbud.

Tenk hvis ungdommene kunne fått en av de gamle parkeringskjellerne på Sandsli til eget bruk. Sett opp noen ramper og benker, og la dem styre på. Vil de tagge på veggene, så la dem få dette som en arena til å gjøre det. Ikke tenk at det skal være fint og koselig for alle, det skal være funksjonelt for dem som trenger det. Dette som skisseres er et lavterskel-tilbud uten høy inngangspris for kommunen. Hvis ungdommene har minst én slik plass i hver bydel, så samles ikke hele Bergen ett sted slik de i stor grad gjør i dag. Dette er ikke snakk om en fritidsaktivitet, det er ingen voksne som jobber der og det trenger i liten grad et budsjett. Det vil vi gjerne ha i tillegg, selv om det er en annen diskusjon. For helst skulle vi sett at kommunen kunne stille opp med mer tilrettelagte tilbud som Fysak og ungdomshus, med miljøarbeidere og et mer organiserte tilbud i tillegg.

Å bygge ut en ny bydel er en forpliktelse for de som bygger ut og for kommunen som gir grønt lys for utbyggingsplanene. Det er ikke bare et behov for kommersielle lokaler, ungdommene trenger også steder å være når man bygger leiligheter foreldrene deres flytter inn i.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Fanaposten 31.03.2021 under tittelen “– DNB og Bonava, vi kan ikke glemme ungdommene på Sandsli“.}