Kan det være at de rett og slett ikke tror?

Kan svaret på ungdommens manglende religiøse tro være så enkelt at de bare ikke tror?

Jeg har forståelse for at det er et behov for prester i Den norske kirke og for ledere i andre kristne trossamfunn å tenke høyt om hvorfor ungdommer ikke aktivt velger deltagelse i religiøse trossamfunn eller en identitet som kristen. Vi har nå kommet til den situasjonen i Norge at halvparten av befolkningen sier at de har et eller annen form for ikke-religiøst livssyn, stadig flere velger giftemålsinngåelse utenfor Kirken, en økende andel av befolkningen ønsker heller ikke å ha sin begravelsesseremoni i og med Kirken.

Thor Haavik, prest i Den norske kirke, skisserer i påskeuken noen grunner til hvorfor han tror at ungdommen ikke er religiøse. Tanken om at naturvitenskap utelukker religion og motsatt, tidsklemma og at man har det for bra, redsel for hva andre skal tenke, og en tanke om at det man ikke kan finne svaret på de store spørsmålene i livet gjør at man velger bort religionen. Problemet for meg med disse grunnene som Haavik skisserer blir litt på siden. Kan det være så enkelt at de unge rett og slett bare ikke tror?

Hvis jeg likevel skal si noe kjapt om de ulike grunnene som Haavik skisserer opp så trekker han først frem at naturvitenskap for en del står i motstrid til kristendommen. For et gjennomsnittlig aktivt medlem av statskirken så gjør det nok ikke det, men det er likevel vanskelig å se bort i fra kristendommens kreasjonistiske historie, og at det finnes fremdeles en del kreasjonister i dag.

Det er nok vanskelig for tenåringer å stå frem med det meste. Enten de har kommet i stemmeskiftet eller fått mensen, har funnet ut at de tilhører det ene eller det andre politiske partiet, har funnet ut at en er skeiv eller til og med trans, eller de har funnet ut at de har en klar livssynstilhørighet. Det å stå for noe er skummelt for de fleste, og det krever trening. Det betyr nok likevel ikke at man velger bort kristendommen bare for å slippe å stå for noe.

Det er vanskelig å påstå at man velger bort religion fordi det er vanskelig å finne håndfaste svar på eksistensielle spørsmål. Det at jeg har valgt bort kristendommen betyr ikke at jeg mener at eksistensielle spørsmål ikke er noe vits å bruke tiden på. Derimot har jeg kommet frem til en erkjennelse at det nok ikke finnes noen objektive svar. Da blir det vanskelig å skulle velge en religion som på mange måter er fundert på en påstand om objektive svar.

Argumentet om at ungdommen har det for bra og for travelt faller nok litt på sin egen urimelighet, og blir fort en variant av at det ikke finnes ateister i skyttergravene. For noen er det et behov for en krise, men det er vanskelig si at dette gjelder generelt. Vi ser også et tydelig frafall hos ungdommer i land med langt lavere levestandard og dårligere framtidsutsikter enn i Norge. Når vi også ser at ungdommene faller fra også i aktive menigheter som fyller en stor del av fritiden så blir dette et vanskelig argument å bruke. Kan det heller ha noe med at det er større åpenhet i samfunnet for at man kan være ikke-religiøs? Både i Norge, i USA, og i andre land?

Som aktiv humanist må jeg også finne ut hva som skal til for Human-Etisk Forbund blir en attraktiv arena for de av norske ungdommer som deler Human-Etisk Forbunds mål, holdninger, og verdier. Da tror jeg det er en fordel at vi ikke kommer fra en situasjon hvor vi kunne ta det for gitt at alle var enige med oss og trodde på det samme som vi gjør.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 10.04.2021 under tittelen “Kan det være at de rett og slett ikke tror?“.}