Fire gode grunner for å utrede dødshjelplovgivning i Norge

Det finnes gode grunner for å tillate aktiv dødshjelp og gode grunner til å være skeptisk. Men nettopp derfor bør det settes ned et offentlig utvalg for å utrede både om og i tilfelle hvordan aktiv dødshjelplovgivning bør innføres.

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp med ujevne mellomrom, oftest som følge av konkrete menneskers erfaringer. Nå sist Henrik Thunes sterke vitnesbyrd om sin sønn Tobias’ sykdom og død. Felles for disse historiene er at de handler om mennesker som har hatt gode grunner til å ønske seg større kontroll over egen død enn de fikk.

Nå er det på tide å sørge for at vi tar steget fra de litt tilfeldige debattene som følger i kjølvannet av sterke historier eller nyheter fra utlandet: Nemlig å sette ned et bredt sammensatt offentlig utvalg for å utrede spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp. Slik også Aftenposten på lederplass har tatt til orde for.

Her er fire gode grunner til at det er på tide å sette ned et slikt utvalg:

1. Menneskets selvbestemmelse

Spørsmålet om grensen for menneskets selvbestemmelse har gått i filosofien – og jussen – i århundrer. Etter Opplysningstiden har vi hatt en langsom utvikling mot mer selvbestemmelse, for stadig flere. Fra at kun overklassen bestemte over seg selv og andre mennesker i ulik grad – fra slaver til tjenestefolk – til at våre lover sikrer alle størst mulig rett til å bestemme over eget liv. Realitetene er selvsagt litt mer nyansert, men det er ikke å ta for hardt i og si at idealet i vår tid er at vi alle skal ha frihet til å bestemme i eget liv. Så hvorfor ikke også når det gjelder livets avslutning?

2. Folks holdning/folkemeningen

Mens de politiske partiene – og de fleste politikerne – i all hovedsak mener det samme om dødshjelplovgivning i dag som for tretti år siden, har folkemeningen over tid blitt stadig mer positiv til legalisering. De siste tallene tyder på at nærmere 80 prosent er positive til å innføre en eller annen form for dødshjelplovgivning som gjør det mulig for pasienter å slippe uutholdelig lidelse når det ikke lenger er utsikter til bedring. Man skal selvsagt passe seg for flertallets tyranni, men politikerne kan vise lydhørhet overfor flertallets holdning og bekymring i denne saken ved nettopp å la spørsmålet drøftes bredt i en utredning.

3. Lovutviklingen i andre land

Det er ikke lenger slik at det bare er et lite fåtall land som har lovgivning som tillater aktiv dødshjelp, være seg eutansi og/eller assistert selvmord. I løpet av særlig det siste tiåret har stadig flere land innført lignende lover, og for bare noen dager siden ble et lovforslag om legalisering i England og Wales presentert i det britiske parlamentet. Selv om ingen land har hatt «frislipp» av dødshjelp, bruker mange dødshjelpmotstandere Nederland og Belgia som skrekkens eksempler, fordi man der har justert kriteriene slik at nye grupper får tilgang til å be om hjelp og få den. Men det som for noen er «utglidning» er for andre framskritt. Et utvalg som representerer mange perspektiver kan se erfaringene fra andre land fra ulike vinkler  

4. Alle enkeltmenneskenes fortellinger

Fra den invalidisert MS-syke Bodil som fikk hjelp av lege Christian Sandsdalen til å dø i 1996 til historien om Torgeir Djønne Lian – født i 1996 – som i tidlig alder får en sjelden muskelsvinnsykdom som gjør at alle funksjoner forsvinner litt etter litt, og som i 2020 reiste til Sveits for å få hjelp til en verdig død. Og alle de andre enkeltmenneskene som har delt sin historie i håp om at norske myndigheter vil ta deres lidelser på alvor. På andre politikkområder har enkeltpersoners historier vært med og endret lovgivning eller lovtolkning. Vi skylder alle dem som har havnet – og kommer til å havne – i fortvilte situasjoner som dette å i hvert fall gjøre en grundig utredning.

^{Innlegget ble publisert av Dagen 31. oktober 2024 under samme tittel. En forkortet utgave ble publisert av Aftenposten den 28. oktober 2024. Forkortet innlegg i lokal variant.}