Arven etter Hans Nielsen Hauge og trosfrihet

Kan arven etter Hauge inspirere oss til å kjempe for trosfrihet i dag?

Arven etter Hans Nielsen Hauge (1771-1824) er rik og mangfoldig. Det er derfor ikke unaturlig at mange lar seg inspirere av denne. Selv om vi som kristen og humanist har veldig ulike livssynsmessige ståsteder, ser vi Hauge som et forbilde når det gjelder trosfrihet. Dette er særlig viktig i en tid hvor trosfriheten står under press.

I vår tid, hvor spørsmål om religionsfrihet, individets selvbestemmelse, og sekularitet diskuteres i mange samfunn, minner Hauges arv oss om viktigheten av å sikre disse rettighetene som en del av demokratiets fundament. Dette er nødvendig for å skape rom for det livssynsåpne samfunnet.

Etter sitt åndelige gjennombrudd, reiste Hauge rundt og forkynte. Her møtte han på motstand fra myndighetene og kirken nærmest umiddelbart. Det skjedde blant annet med begrunnelse i den såkalte konventikkelplakaten, som forbød religiøse samlinger uten den lokale prestens enten hadde gitt sitt samtykke eller selv var til stede på disse. Hauge, som selv var et aktivt medlem av kirken, gjennomførte flere samlinger uten at denne godkjennelsen var på plass. Han ble derfor forhørt og arrestert en rekke ganger. Han satt også nesten 10 år i fengsel uten dom frem til 1814. Til tross for mulige gode intensjoner bak konventikkelplakaten, vil nok mange i dag mene at denne typen ordninger var med å redusere trosfriheten.

Hauges og haugianernes kamp for frihet, både på det religiøse området og når det gjaldt næringsvirksomhet, banet veien for senere lovendringer for fri religionsutøvelse blant dissentere, altså de som tilhørte andre kirkesamfunn enn den dansk-norske lutherske statskirken. Selv om Hauge valgte å bli i den norske kirke, og oppfordret sine etterfølgere, haugianerne, til å gjøre det samme, kan deres aktivitet og virksomhet sees som viktig for kampen for fri religionsutøvelse. Hauge og Haugianerne gikk i front for dette, fordi deres praksis ikke var helt i samsvar med statens religion og gudstjenestene, og de ble forfulgt for dette.

I dag opplever vi at trosfrihet fremdeles er under press, og vi tror vi kan lære av Hauge og den haugianske bevegelsen. Tre viktige læringspunkter springer ut av denne arven, som er særlig aktuelle i dagens samfunn:

1. Trosfrihet er verdt å kjempe for

Etter sin sterke opplevelse under gårdsarbeidet i våronna en aprildag i 1796, ble Hauges liv aldri det samme igjen. På tross av sterk motstand, spesielt fra øvrigheten, mente han det var verdt å kjempe for at enkeltindividet kunne velge å tro, uten å bli diktert av kirken. Hauge betalte en pris for dette, noe han gjorde med viten og vilje fordi han synes det var verdt det. Fengselsoppholdet ødela helsen hans, men kampen fortsatte. Gjennom blant annet hans og andre haugianeres arbeid ble konventikkelplakaten avskaffet i 1842. Dette dannet grunnlag for forsamlings- og organisasjonsfrihet i Norge, men var også de første skrittene mot trosfrihet i våre felles institusjoner, som i skolen.

• Tro er et personlig valg

Gjennom sitt virke var Hauge opptatt av at troen måtte erfares på individnivå og ikke sees på kun som et kollektivt fenomen. Han oppfordret og utfordret mennesker til å ta personlige valg, uten å la seg presse av øvrigheten, enten om denne var representert av staten eller kirken. Dette er jo noe av kjernen av trosfrihet, nemlig friheten til å velge. Friheten til å velge å tilhøre en religion, friheten til å forlate en religion, og friheten til å velge et ikke-religiøst livssyn.

• Mer kunnskap om tro, livssyn og religion er nødvendig for trosfrihet

Gjennom sin imponerende litterære produksjon, hvor han gav ut et sted mellom 33-40 bøker og skrifter, og var Norges mest leste forfatter i sin samtid, ser vi Hauges engasjement knyttet til å spre kunnskap. Mye av dette dreide seg om kunnskap om tro og kristendommens innhold, men et viktig prinsipp her er at kunnskap må ligge til grunn for de valgene man tar, både om tro og det å ikke tro. Derfor trenger vi kunnskap om tro, livssyn, og religion i dagens samfunn for å kunne ta egne valg, men også for å forstå andre.

Trosfrihet er et viktig fundament for et demokratisk, fritt, og livssynsåpent samfunn og noe vi ikke kan ta for gitt. Ved å forplikte oss til en samfunnsdebatt som verdsetter kunnskap og dialog om tro og livssyn, kan vi videreføre Hans Nielsen Hauges kamp for trosfrihet inn i fremtiden. Kunnskap om tro, livssyn og religion er en nødvendig del av allmennkunnskapen i samfunnet vårt. Med det kan hver enkelt ta gode og informerte valg for egen del, og vi har bedre forutsetninger for å forstå hverandre og videreføre et godt, fritt, og demokratisk samfunn.  

Truls Liland
Stipendiat og høgskolelektor ved Hauge School of Management, NLA Høgskolen og NHH. Daglig leder i Sentrum Kirken Strømmen.

Christian Lomsdalen
Stipendiat i religionsdidaktikk ved Universitetet i Bergen og leder i Human-Etisk Forbund

^{Vårt Land publiserte kronikken 13. november 2024 under tittelen «Friheten til å velge«.}