Kristendommen og de andre

KRLE-faget er et minefelt, for foreldrene, for elevene, for lærerne, og for Norge.

KRLE-faget (Kristendom, religion, livssyn og etikk, red. anm.), som ble innført av Solberg-regjeringen og samarbeidspartiene forrige høst, bringer tilbake gamle problemstillinger. KRL-faget ble i 2007 endret og omdøpt til RLE, blant annet fordi det ikke var «tilstrekkelig objektivt, kritisk og pluralistisk».

De som tar feil
Endringene i KRLE-faget er todelte; navneendringen og fastsettelsen av tidsbruk i faget. Navneendringen er en viktig symbolendring, og sier mye om hva som skal være fokus. At man henter kristendommen ut fra religionsbegrepet, er med på å sette kristendommen som normalen. Resterende religiøse livssyn blir «de andre» – implisitt de som tar feil. K-en ble i sin tid fjernet for å «tydeliggjøre at religioner og livssyn skal behandles på en likeverdig måte.» Den viktigste endringen ligger i fastsettelsen av hvor mye av faget som skal brukes på kristendom. På tross av at kristendommen utgjør kun 12 av 54 kompetansemål betyr endringen at halvparten av undervisningstiden skal vies dette temaet. Dette er uavhengig av hvor mye fagtid lærerne mener at er nødvendig for at elevene skal ha den kompetansen som kreves i faget.

Mindre kunnskap
Konsekvensen for elevene er at de nå mange steder vil oppleve å få mindre kunnskap om aktuelle tema, religioner og problemstillinger enn elevene som gikk gjennom RLE-faget før dem. Dette innebærer at de vil stille svakere senere i skolegangen. De vil kunne mangle kunnskaper til å forstå naboer, nyheter og hva som skjer i verden, og det vil kunne gjøre det lettere for personer som ønsker å radikalisere ungdom å gjøre nettopp dette. Kunnskap er det viktigste middelet mot fremmedfrykt, radikalisering, og misforståelser.

Utfordringen for foreldrene er å vite hva de kan gjøre. Hvilke rettigheter har de? Hvordan kan de uttrykke sin misnøye med faget uten at dette går ut over barna deres?

De fleste skoler er flinke til å motta kritikk, og håndterer det på en profesjonell måte. Dessverre gjelder dette ikke alle. Det er et kjent problem at for foreldre er det vanskelig å vite hvordan fritaksreglene fungerer, og mange er bekymret for at fritak vil gå ut over eleven.

Praksis i klasserommet
RLE-faget har vært et av de fagene med flest kompetansemål, på tross av at faget har svært få timer. Det har derfor vært et vanskelig utgangspunkt for lærerne i forhold til å sørge for at elevene har fått nok kunnskap om de forskjellige emnene i faget. KRLE-faget vanskeliggjør dette ytterligere.

For Norge er problemet at det er praksis i klasserommet som til sist vil avgjøre hva som skjer med faget. Det trengs bare ett tilfelle for å konstituere menneskerettighetsbrudd som Norge kan bli dømt for. Det er ikke bare pinlig å bli dømt for menneskerettighetsbrudd, men med tanke på Norges høye profil i menneskerettighetsarbeid verden rundt, kan det være direkte skadelig for norske interesser å bli dømt enda en gang for det samme skolefaget. Dette faget legger opp til å balansere på kanten av stupet – da faller man fort utfor.

I Human-Etisk Forbund vet vi av erfaring at slike endringer skaper mange spørsmål, særlig hos foreldre, men også hos lærere, elever, og andre interesserte.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Stavanger Aftenblad 11.08.2016 under tittelen “Kristendommen og de andre“.}