Dagens gravferd er plasskrevende og lite miljøvennlig. Vi holder på å få et problem. Et gravferdsproblem. Et problem som for så vidt alltid har vært der, men som blir forsterket og forverret når befolkningen øker. Hvor skal vi gjøre av våre døde?
For hver enkelt gravlegging blir det stadig mindre plass til nye gravlegginger. Vi må ta debatten om våre gravferdstradisjoner, men også om begrensningene og retningslinjene vi finner i gravferdsloven: Hvilke gravferdsmetoder skal i fremtiden være tillatt, og hvilke skal ikke.
Tradisjonelt sett har de døde blitt gravlagt, i kister eller begravelsesmonumenter som opptar plass – ofte tidligere til nær evig tid og som i varierende grad har «vendt tilbake til naturen». Dette har variert med nedbrytningsgraden til materialet som er blitt brukt.
Heldigvis har vi ikke nærmet oss amerikanske tilstander, hvor kistene i liten grad kan nedbrytes, hvor de ofte er satt i betong og hvor likene ofte blir balsamert før begravelsen. Likevel er det noen problematiske sider ved norske begravelsestradisjoner som vi bør se på. Over hele Norge, og verden, kommer det inn rapporter om at gravplassene er fulle.
Dette skaper nødvendigvis også konflikter, siden det må avsettes relativt store arealer til dette. Gravferdsloven og lovens forskrift setter klare rammer, både for størrelsen på gravene og hvor store arealer som må avsettes til dette formålet – det må være ledige gravplasser til minst tre prosent av kommunens befolkning. Loven setter også krav om bruk av for eksempel kiste, selv om dette kan fravikes, for eksempel for gravferd i religioner som krever dette.
Det andre alternativet vi i hovedsak har i dag, er kremering. Dette har vært tillatt praksis i over hundre år, men på landsbasis er det rundt en tredjedel av de avdøde som blir kremert. Det finnes også deler av landet uten reell tilgang til krematorier. Noe som forsterker plassmangelen på gravlundene, siden det da ikke finnes noen godt alternativ til kistegravferd. Likevel er det vanskelig å se at kremasjon vil være fremtidens løsning, både av hensyn til miljøet og plassmangelen.
Selv om urnenedsettelser etter kremering tar opp et mindre areal enn kistene, er det fremdeles slik at også denne formen for gravferd tar plass. Dette kan til dels avhjelpes ved at vi etablerer minnelunder som er tillatt ut i fra dagens regelverk, men dette fjerner ikke miljøproblematikken. Vi kan også endre reglene og etablere nye urnefasiliteter i etasjer. Samtidig er selve prosessen for å gjennomføre kremasjonen et problem. En kremasjon er en energikrevende prosess for å komprimere restene etter et menneske til en hendig størrelse og til en relativt ferdigbehandlet tilstand.
Om vi forutsetter at kremasjon er fremtidens til tross for dens ulemper; hva forklarer den lave andelen kremasjoner i Norge? Tilgangen på kremasjonsovner og tradisjoner kan nok forklare noe. Samtidig kan nok noe skyldes økonomi. Kommunene har etter gravferdsloven rett til å sette en avgift for kremasjon – en avgift som ikke finnes for kistebegravelser.
Å vurdere denne avgiftens hensiktsmessighet og utforming, var en del av mandatet til det såkalte gravferdsutvalget, ledet av Erling Lae. Dette arbeidet munnet ut i en NOU som konkluderte med at denne kremasjonsavgiften måtte utgå. Likevel har denne NOU-en havnet i en skuff og likevel har ikke denne avgiften forsvunnet, fordi kulturminister Linda Helleland (feilaktig) anser dette som en del av den større debatten rundt finansieringen av tros- og livssynssamfunn.
Det finnes i dag flere alternativer enn de to gravferdsmetodene som er tillatt i Norge. At dette er et globalt problem har gjort at designere og teknologer internasjonalt har arbeidet frem forskjellige løsninger på dette problemet, i flere tilfeller basert på crowdfunding som Kickstarter. Dette er gravferdsmetoder som i varierende grad bør vurderes lovliggjort for fremtiden. Av mer kuriøse varianter, som nok ikke løser miljøproblematikken, kan asken etter kremasjonen brukes for å skape en diamant som kan inngå i familiearven. Dette alternative løser bare plassutfordringen – miljøutfordringen gjenstår og blir forsterket på grunn av prosessen med å skape diamanten.
Det finnes forslag til hva vi kan gjøre med urnenedsettelsen som til dels løser plassutfordringen samtidig som det bøter på miljøutfordringen. Gjennom at asken settes i en bionedbrytbar beholder som skaper gode groforhold for et tre, skaper man samtidig et minnesmerke etter den avdøde, som kan settes ned der familien ønsker. Det bidrar også til å omdanne CO2 til oksygen. En slags reparasjon av miljøkostnaden fra kremasjonen.
Det er også mulig å gjennomføre prosessen uten å gå omveien om kremasjon: Den avdøde blir gravlagt i en nedbrytbart «næringsegg» som gir næring til et nytt tre. Det er plasskrevende, mindre flyttbart, men samtidig en variant som er veldig miljøvennlig og som nok av de fleste vil oppfattes som meningsfylt og naturlig.
Det er også mulig å fjerne selve den energikrevende kremasjonen fra ligningen. Dette kan gjøres på flere måter. Flere begravelsesbyråer i USA har begynt med såkalt flammeløs kremasjon, hvor den avdøde oppløses med lut. Alt som gjenstår etter den avdøde er en næringsrik tynn veske. Det er da mulig å kvitte seg med restene fra prosessen på flere måter. Uten at dette belaster miljøet på den samme måten som den energikrevende kremasjonen. Samtidig har denne varianten et markedsføringsproblem. Når fokusområdet til journalistene blir at man kan spyle bestefar ned i do, så har noen bommet.
Dette kan imidlertid gjøres på mer fruktbare og bedre markedsførbare metoder enn gjennom å oppløse den avdøde i lut. Urban Death Project har vist hvordan man gjennom å lage en plassbesparende og verdig begravelsesarena, kan bruke varm kompostering og naturens egne metoder til å la den avdøde vende tilbake til jorden – som næringsrik jord. Denne jorden kan så de avdøde velge å hente ut på et senere tidspunkt og ta med tilbake dit familien ønsker.
Som et «Løvenes Konge-barn» er dette noe som virkelig appellerer – gjennom at man får muligheten til å bli en del av livets sirkel. Dette kan samtidig være et godt og verdig alternativ for de som synes den nåværende gravferdshåndteringen blir for dyr.
Det er viktig at man tar inn over seg og forstår at disse variantene for gravferdshåndtering nok ikke kan benyttes for alle. Både av lokale, religiøse, og andre hensyn er det nødvendig at det finnes et utvalg metoder som kan benyttes for å gravlegge våre kjære. Dette ser vi elementer av i dag også, hvor forskjellige grupper har mulighet til å fravike de felles retningslinjene for gravferd for å tilfredsstille blant annet religiøse hensyn. Vi ser dette også gjennom kravet om tilgjengelige gravplasser som er vigslet til andre religioner enn kristendommen.
Den norske kirke vil kunne stille seg tvilende til flere av disse variantene. Samtidig vil vi nok se at det vil bli gjennomført færre seremonier i Den norske kirke på grunn av synkende medlems- og aktivitetstall. Dette må man ha et bevisst forhold til i utarbeidelsen av en ny gravferdslov. Gjerne i samarbeid med Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn.
Hensynet til miljøet, tilgangen på ledige arealer, og endringer i befolkningens livssyn, tilsier at vi må ha nye, bedre og flere metoder for å ta et siste farvel. For seremoniene har vi allerede i flere tiår sett et økt mangfold. Nå må dette bli tilgjengelig under selve gravleggingen. Det er viktig at vi får en grundig og god debatt om hvordan gravferdene skal gjennomføres i fremtiden. Gravferdsloven er overmoden for revidering. Så kulturminister, dette er ditt bord; kan vi ta den debatten nå, slik at når jeg dør, så kan jeg komposteres?
Dette debattinnlegget ble trykket i Agenda Magasin 25.08.2016 under tittelen “Hvordan skal vi gravlegges i fremtiden?“.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.