Fraværsgrensen, det rene vanvidd

Innføringen av fraværsgrensen ble blant annet begrunnet med at lærerne ønsket den. Det er åpenbart at det var feil. Resultatet er grunnleggende urettferdighet for elevene.

Dette skoleåret innførte Torbjørn Røe Isaksen og Kunnskapsdepartementet et nytt regelverk for den videregående skolen. Den såkalte Fraværsgrensen. Innføringen av denne ble begrunnet blant annet med at Fraværsgrensen var noe lærerne ønsket seg – på tross av tydelige og markante protester fra store deler av landets lærere. I ettertid kan vi tydelig lese at støtten i stor grad var fraværende. Det er tydelig når vi ser hvordan skoler, fylkeskommuner og rektorer prøver å vri seg unna regelverket – for best mulig å sikre en god, trygg og imøtekommende skolehverdag for alle elevene.

Jeg kan godt vedkjenne at Fraværsgrensen i min erfaring delvis har fungert etter intensjonen, det er litt færre av skulkerne som skulker. Jeg hadde aldri innbilt meg noe annet. Elevene tør jo knapt å være syke nå, mange lærere og skoler har jo rapportert om at de må sende elevene hjem og til legen. Legekontorene rapporterer også om en flom av elever og stadig mer venting på grunn av dette. Nylig sendte jeg selv ut varsel til en elev som kunne rapportere at han fikk time om fire uker hos fastlegen sin. Fastlegekontorene fortviler og helsesøstrene protesterer, og vi ser enda til at noen leger med god entreprenørånd har begynt med legekonsultasjoner over videochat – i motsetning til andre leger som nekter å skrive ut legeerklæringer på småting før eleven har passert 10 prosent fravær.

Problemet er størst for alle de andre elevene enn de såkalte skulkerne. De som sliter, de med småsykdommer, de som bor langt unna legekontorene sine, mobbeofrene, de med udokumenterte angstlidelser og annen psykisk uhelse. Det var dem jeg var bekymret for før Fraværsgrensen ble innført – jeg er fremdeles bekymret for disse. Jeg frykter at, når følgeforskningen på denne forsøksordningen kommer, langt flere elever vil ha falt fra eller fått ufullstendige karakterutskrifter, ikke fått vitnemål, på grunn av dette. Det er en kostnad vi som samfunn ikke har råd til å bære. Særlig når det er slik at Fraværsgrensen ikke engang medfører at man frigjør ressurser gjennom skoleåret. Det er jo ikke slik at elevene mister plassen sin i faget eller på skolen.

Mange lærere ønsket en fraværsgrense, men ikke Fraværsgrensen som vi nå fikk tredd over hodene på oss. En grense med så lite fleksibilitet, små muligheter for skjønnsvurderinger og så lite hensyn til elevenes forskjellighet at det går på tvers av vår profesjonsetikk. Derfor tenker jeg at vi nå ser de problemene vi ser med gjennomføringen av Fraværsgrensen – skoler og fylker som innfører egne regler på tvers av Fraværsgrensen, ofte i direkte strid med den. Elevene er da deltagere i en stor rulett. Det er geografien, ikke objektive og klare kriterier, som avgjør om de får karakterer eller ikke. Det er heller ikke fagkompetansen til eleven som betyr noe – det er hvorvidt skolen praktiserer regelverket fullt ut eller om fylket har laget sine egne regler. Enten det er fordi de sier at obligatoriske aktiviteter i kjøreopplæringen regnes for å være dokumentert fravær, at de gir elevene egenmeldingsdager slik vi har i voksenlivet eller at skolene rett og slett kutter ut å føre fravær på elevene.

Dette er et problem fordi det svekker rettssikkerheten til elevene. Det svekker den grunnleggende likebehandlingen av dem – den likebehandlingen som bør ligge til grunn før vi tar hensyn til forskjellighetene deres. Det kan ikke være slik at elevene skal være prisgitt hvilken skole de valgte eller hvilket fylke de bor i om de skal få karakterer i fag på skolen. Til nå har vi sett at elever i Oppland har hatt et helt annet regelsett på dette enn hva Hedmark har hatt, vi har sett at elever i Sogn- og Fjordane og Rogaland har hatt andre regler enn hva Hordaland har hatt. Alt som et svar på det samme regelsettet. Det er det fullstendige vanvidd.

Allikevel så er ikke svaret at skolene må rette seg etter Fraværsgrensen – svaret må bli at Torbjørn Røe Isaksen lytter til profesjonene og trekker Fraværsgrensen tilbake. Man må utarbeide nye løsninger for å få ned fravær og frafall sammen med profesjonene – med rektorene, lærerne, helsesøstrene, legene, og psykologene. Sammen med elevene må de som kjenner hvor skoen trykker være med på å designe de nye reglene. Dette vil sørge for at regelverket vil være godt ut ifra et profesjonsetisk perspektiv. Det er viktig at regelverket er så lite komplisert som mulig. Det er ikke bare foreldre, elever og kunnskapsministre som blir forvirret av regelverket. Per i dag må jeg forholde meg til tre forskjellige fraværsgrenser for elevene mine, med forskjellige unntak, tellemåter og krav til dokumentasjon. Fraværsgrensen kom nemlig ikke til erstatning for et tidligere regelverk, det kom i tillegg til.

Vi trenger nærværende elever – vi trenger elever som stort sett dukker opp på skolen, og vi trenger et skjønnsbasert regelverk som lar oss som lærere, rektorer og skoler se hva som er best for elevene. Vi trenger at vi har få nok elever per lærer til at vi kan se elevene, forstå dem og ta hensyn til dem. Opplæringsloven krever at vi skal yte tilpasset opplæring – dagens regelverk for antallet elever per lærer legger ikke til rette for dette. Vi snakker ofte om behovet for en norm for lærertetthet i småskolen – det blir ikke mindre nødvendig selv om elevene blir større…

Fraværsgrensen med stor F som vi har i dag er det reneste glade vanvidd. Det er ikke et riktig steg på veien til en bedre og mer inkluderende skole hvor flere lærer mer. La oss heller fjerne den, utarbeide en bedre en, og få færre elever per lærer, da vil vi se forbedring i oppmøte, i resultatene og i frafallsprosenten, uten å ramme elever tilfeldig og urimelig.

_{Denne kronikken ble trykket i Dagsavisen 20.09.2016 med tittelen “Det rene vanvidd“.}