Stortingsrepresentantene Bente Stein Mathisen og Norunn Tveiten Benestad fra Høyre hevder skolegudstjenesten er en viktig arena for kunnskap og dialog. Det er det religionsfaget i skolen er til for – skolegudstjenestene er forkynnelse.
Det er ikke bare trosformidling preses Helga Haugland Byfuglien understreket at skolegudstjenestene er – hun understreket også det faktum at skolegudstjenestene er forkynnelse. Dette har Den norske kirke vært ærlige om i årevis. Det burde med andre ord ikke komme overraskende på stortingsrepresentantene. Når Mathisen og Benestad trekker frem kunnskapsløshet som en spire til konflikter med opphav i religion og livssyn burde det heller ikke komme overraskende på representantene at det er i religionsfaget i skolen dette hensynet skal ivaretas.
Særlig problematisk blir denne ”forglemmelsen” når vi ser at Bente og Norunn hevder at det er nødvendig å bli kjent med hverandres religiøse uttrykk for å forstå et menneske med et annet livssyn. Allikevel ser jeg ikke at representantene fra Høyre ber om at vi lar elevene delta i fredagsbønn i moskeen, sabbath i synagogen eller offerritualer i hinduismen – det er bare ”vi andre” som skal bli kjent med de kristne ritualene, ikke majoritetskulturen som skal bli kjent med noen av de mange minoritetene i landet. Enten det er religiøse eller ikke-religiøse minoriteter det er snakk om.
Når skolegudstjenestene ikke er en god læringsarena for kulturkunnskap eller dialog så kan religionsfaget i skolen være det. Selv om jeg er uenig i utformingen av det nåværende religionsfaget i grunnskolen så er både Religion & Etikk- og KRLE-fagene riktig arena for formålet om å bli kjent med ”de andre”. De med andre livssyn eller en annen tro enn oss. Det er i disse fagene vi skal få kunnskap om de viktigste religionene vi finner rundt oss. Det er i disse fagene vi skal lære hvordan forskjellige religioner former dagliglivet til de troende og hva disse religionene lærer de troende om viktige eksistensielle og praktiske spørsmål. Det er i KRLE-faget elevene skal lære om religions- og livssynsdialog og det er der elevene skal lære å diskutere spørsmålene som dukker opp i møtet mellom religion, kultur og samfunn. Skolegudstjenester lærer oss ingen av disse tingene, og det burde ikke overraske noen. Det burde ikke overraske noen nettopp fordi skolegudstjenester av natur kun handler om religionsutøvelse av en av mange religioner som finnes i Norge, det handler ikke om dialog og det handler ikke om å bli kjent med noen andre enn majoritetens religiøse uttrykk.
Det er nettopp her forestillingen om det livssynsåpne samfunnet strander. Det livssynsåpne samfunnet er ikke et samfunn hvor én religion får forkynne i den offentlige skole. Det livsynsåpne samfunn er et samfunn hvor vi likebehandler alle religioner og livssyn, og hvor skolen ikke deler elevene inn i a- og b-lag på grunn av religionstilhørighet.
At presten velger å droppe synd og helvete forandrer ikke på det faktum at skolegudstjenester er forkynnelse. Forkynnelse hører ikke hjemme i en fellesskole for alle norske elever. Den offentlige skolen skal ikke, må ikke og bør ikke brukes til å reklamere til fordel for en religion eller menighet – for den norske stat er fortsatt bygget på menneskerettighetene, ifølge grunnloven.
Dette debattinnlegget ble publisert på Gjengangeren og Romerikets Blad 16.11.2016. Den 17.11.2016 ble det publisert på Glåmdalen og Haugesunds Avis. Den 18.11.2016 ble det publisert hos Tidens Krav. Den 19.11.2016 ble det trykket i Framtid i Nord og i Halden Arbeiderblad.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.