Dekker universitetene over for sextrakassering?

I hvilken grad undersøker universitetene og høyskolene om det forekommer seksuell trakassering i institusjonene? Hva skjer med varsler om dette? Jeg frykter at dette i liten grad undersøkes.

Med den såkalte «professorsaken» har seksuell trakassering fra professorhold kommet til overflaten. Det skjedde da det ble publisert skjermbilder av «uønsket seksuell oppmerksomhet». Uansett om en tenker at dette var riktig fremgangsmåte eller ikke, har media den siste uken boblet over om professoren ved Universitetet i Stavanger og hans fremferd overfor unge kvinner, i og utenfor studentmiljøet. Dette skaper en bekymring hos meg. Ikke fordi jeg har opplevd noe tilsvarende selv, men fordi jeg har vært student i årevis uten (at jeg kan huske) at seksuell trakassering, eller mulighetene for det, har vært et tema noen gang.

Dette er ikke problematisk fordi jeg ikke tror det eksisterer – det er problematisk fordi jeg frykter at det eksisterer i langt større omfang enn jeg har oppfattet, og fordi jeg ikke kan huske å ha sett nevneverdig med saker som har omhandlet slike tilfeller. Da brenner jeg inne med en del spørsmål overfor alle åtte norske universiteter og et ukjent antall høyskoler.

• Finnes det noen rutinemessig innhenting av informasjon fra studenter om de opplever seksuell trakassering fra veiledere, lærere, forelesere eller andre ansattpersoner i universitetets- og/eller høyskole-miljøet?
• Hva skjer eventuelt med informasjon som universitetet eller høyskolen får inn og som omhandler temaet?
• I hvilken grad blir studentforeninger, studentombud, velferdsting og tillitsvalgte gjort kjent med omfanget av forekomsten av mobbing, trakassering og seksuell trakassering ved institusjonen?
• I hvilken grad reageres det på slik informasjon og hvor mye slik informasjon må forekomme før dette blir en «sak»?
• I hvilken grad gjøres statistisk informasjon om seksuell trakassering i universitetets- eller høyskole-miljøet tilgjengelig for studenter, ansatte og offentligheten?

Jeg kan ikke huske å ha fått spørsmål på evalueringer og spørreskjema om dette noen gang, selv ikke etter hel- og deltidsstudier i ti år, fordelt på fire forskjellige universitetet. Hvis vi ser dette i sammenheng med hvordan Universitetet i Stavanger frem til nå har ønsket å begrense «skadeomfanget» i denne saken øker bekymringen ytterligere.

Da kan man dra koblinger over til overgrepsskandalene i Den katolske kirken. Ikke fordi det er sannsynlig at det har foregått i et slikt omfang eller med en slik alvorlighetsgrad, men fordi institusjoner har en tendens til å beskytte seg selv og sine. Ved slik systemsvikt er det alltid den svakeste part som taper, det vil si den parten med færrest rettigheter. Resultatet er da enten at uretten får fortsette som før, eller at saken tas i egne hender. Så selv om det ikke var professorens egne studenter som fikk meldinger denne gangen, så bør dette være en vekker.

Vi vet at studenter, i motsetning til de ansatte, i stor grad mangler et regelverk som skal beskytte dem, og vi vet at studenter er i et avhengighetsforhold til sine faglærere og veiledere – da må vi også ta disse problemstillingene på alvor. Jeg håper om ikke annet at universitetene og høyskolene landet over nå bruker denne saken som en viktig påminnelse. Det innebærer også at de må tenke gjennom hva de spør om på evalueringsskjemaene sine, i hvilken grad de undersøker om det foregår seksuell trakassering, samt hvordan de behandler informasjonen om dette i ettertid.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Khrono 12.07.2017 under tittelen “Dekker universitetene over for sextrakassering?“.}