Skolegudstjenester er ingen nødvendighet

Gudstjenester i skoletiden er i seg selv problematisk – uavhengig av hvor stor andel av elevene som er født i Norge eller ikke. Forkynnelse hører ikke hjemme i en fellesskole.

Karin Moe slår i 13.11 et slag for skolegudstjenestenes plass i norsk skole, og hevder at de er en nødvendighet inn i norsk skole, særlig der hvor det er færre etnisk norske elever. Hun hevder også at man må i kirken for å kunne få kjennskap til den norske skolens historiske røtter. Dette er basert på en blindhet for majoritetens privilegier, og ikke på hva som er nødvendig for norske elever.

Det er uvesentlig for denne sammenhengen hvor mange elever som selv ikke er født i Norge, eller som har foreldre og besteforeldre som ikke er født i Norge. Nordmenn med aner i utlandet og i kulturer med en annen religiøs bakgrunn enn den kristne utgjør en rimelig liten andel av norske elever. Derimot så har vi over de siste tiårene sett en kraftig tilvekst til gruppen ikke-troende blant nordmenn med flere generasjoners botid i Norge. I Norge i dag ser vi et kraftig fall i antallet døpte, det blir stadig færre medlemmer i statskirken, og antallet som benytter seg av Den norske kirkens seremonier synker stadig. Det er også stort sett fra denne gruppen at protestene mot skolegudstjenestene kommer. Vi har også opplevd en vesentlig større respekt for menneskerettighetene og integrering av disse inn i norsk lovverk. Dette må skole og kirke respektere, og endre seg deretter.

Jeg vil gi Karin Moe rett i en ting i det hun skriver, det vil være feil om man skal prøve å tukle med gudstjenestene som presenteres for skoleelevene. Gudstjenester er gudstjenester, og det må vi ha respekt for. Det inkluderer bønn, forkynning og preken. Noe annet ville være manglende respekt for trosgrunnlaget og praksisen til Den norske kirke. Det kan vi ikke ha noe av. Nettopp derfor hører ikke norske skoleelever hjemme i seremoniene i kirken, ikke som skoleelever. Hva elevene gjør på fritiden er noe helt annet.

Moe hevder også at det er nødvendig med deltagelse i kirken for å få kjennskap til den norske skolens historiske røtter og til kirken. Dette er en påstand jeg finner hardt å tro på. Først og fremst fordi vil hevde at vi kan sørge for kjennskap også gjennom ordinær undervisning, og fordi vi i KRLE-faget har mulighet til å dra på ekskursjoner til tros- og livssynssamfunn, på besøk, for å snakke med representanter og se på utsmykking. Dette får vi til helt uten forkynnende elementer, om vi ønsker det. Landets KRLE-lærere må få ressurser, både tid og penger, til å ta med elevene til både kirker, synagoger, moskeer, templer og mere til. Billig for Osloskolen, dyrt for skolene i Finnmark.

Paragrafføring ser ut til å være en viktig del av Moes retorikk. Da er det viktig for meg å understreke at det er ingenting verken i grunnloven, opplæringsloven eller i læreplanen som fordrer deltagelse i gudstjenester. Det er ingenting ved disse paragrafene som ikke kan løses ved hjelp av ikke-forkynnende og ordinær undervisning i de fagene i skolen hvor dette er relevant, det vil si nær alle fagene. Kanskje med unntak av kroppsøving.

Det er snart jul, og denne diskusjonen kommer like sikkert som julebrus og gavepapir i butikkene. Da er det viktig å huske på at Den norske kirke stiller med åpne kirker i julen, og vi som foreldre kan ta med våre barn dit, om vi ønsker. Skolen derimot skal ivareta mangfoldet i skolen, og det skjer best uten forkynnelse.

God jul!

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Klassekampen 14.11.2017 under tittelen “God jul – Replikk til Karin Moe”.}