#metoo – seksualitetsundervisning er nøkkelen

Seksuell trakassering florerte også før den seksuelle revolusjonen på 60- og 70-tallet, vi hørte bare ikke så mye om det. Så svaret på problemet er mer seksualitetsundervisning med fokus på grenser, integritet og identitet – ikke en retur til en “bibelsk seksualnorm”.

Først og fremst vil jeg påpeke at jeg ikke nødvendigvis er uenig i alt det Jens Thoresen skriver i avisa Sunnhordland 11. januar. Særlig er jeg enig i at meldingene om seksuell trakassering er en følge av både #metoo-kampanjen og den seksuelle revolusjonen på 60- og 70-tallet. Det er allikevel årsakssammenhengen som er viktig, og det er her Thoresen tar feil. Ja, det er kommet flere meldinger om seksuell trakassering, med et fokus på meldinger. Det er først med den åpenheten og normendringen som kom da, og nå senere med #metoo-kampanjen, at det er blitt mye mer rom og mulighet for at de som blir krenket kan bli hørt – enten det er i politiske partier, i forskjellige næringer, eller om det er generelt i samfunnet. Det er ikke slik at denne trakasseringen ikke eksisterte før en begynte å gå bort i fra den tradisjonelt kristne seksualmoralen. Derimot har vi gjennom historien, også den dag i dag, sett at det forekommer seksuell trakassering i alle miljøer – enten det er snakk om (konservativt) kristne, kommunister, feminister, eller andre grupper.

Slik jeg leser Thoresen så ønsker han en seksualitetsundervisning som baserer seg på hans oppfattelse og tolkning av bibelen. En seksualitetsundervisning som lærer at sex er noe som bare hører ekteskapet til – at alle som ikke er gift skal si nei til seksuelle relasjoner av alle slag frem til de gifter seg. Dette er problematisk på flere måter. Først og fremst fordi den forskningen som finnes på seksualitetsundervisning som følger dette prinsippet tilsier at dette ikke gir mindre sex, mindre trakassering, mindre voldtekt, eller færre graviditeter og/eller aborter. Det vi derimot vet fra for eksempel USA, hvor en har forsøkt abstinencebasert seksualitetsundervisning, er at dette derimot fører til det stikk motsatte. En slik inngang i skolene gir tidligere seksuell debut, flere tenåringsgraviditeter og aborter, og det gir mer “grenseoverskridende adferd”, altså fra trakassering til voldtekt. Det er med andre ord ingenting som tilsier at å lære “dei unge til å akseptera den kristne rekkjefølgja” vil hindre seksuell trakassering, voldtekt og annen grenseoverskridende oppførsel.

Jeg har lyst til å gi Thoresen rett enda en gang. Når han sier at “[j]o klårare grenser, jo lettare er det å oppdaga når nokon går over streken og tek seg til rette”. Vi må sørge for at elevene får en god seksualitetsundervisning med et tydelig fokus på egne grenser, integritet, og respekt for andre mennesker. Seksualitetsundervisning skal være mer enn kjønnssykdommer, kondomer og graviditet – seksualitetsundervisningen må bygge på gode holdninger om respekt for oss selv, for andre, og for egne og andres grenser. Disse grensene er individuelle – det som er greit for noen er ikke greit for andre, og motsatt. Her er det lite som er svart og hvitt, det er derimot mange gråtoner og mange farger i alle nyanser.

For å oppnå dette fokuset hos ungdommer kreves det at alle lærer å trekke opp egne grenser, og bli trygg på at de selv eier fasiten på hvor deres grenser skal gå. De må blir tillært gode kommunikasjonsvaner, også når det kommer til å snakke med potensielle romantiske partnere om hva de liker, hva de ikke liker, hva de vil være med på, og hva de ikke vil være med på. Det er også viktig å lære dem å ta i mot denne typen beskjeder på en god måte, slik at ytringen blir møtt med respekt. Det er dette som vil forhindre fremtidige trakasseringssaker. En slik undervisning vil trygge ungdommene som velger å vente til ekteskapet med å ha sex like mye i sine valg, som ungdommene som velger å ha sex tidligere. Selv om alle omgivelsene påvirker verdigrunnlaget deres, har skolen et særlig ansvar i å styrke vissheten deres om egne grenser, integritet og respekt for andre. Det må uansett være opp til enhver å avgjøre selv hva som er riktig for dem – det er ikke opp til foreldre, lærere, eller pastorer å bestemme dette.

Det har vært et gode at seksualitetsundervisningen og samfunnets seksualnormer har endret seg de siste 50 årene. Et samfunn med mindre skamfølelse, mer mulighet til å være seg selv, mindre sosiale sanksjoner for de som velger å ha et aktivt seksualliv, og bedre forhold for de som får barn utenfor ekteskap er bare noen av de positive følgene av denne fremgangen. Dette innebærer også at det er blitt bedre og lettere for de som blir utsatt for overgrep og grenseoverskridende adferd å snakke om det. Verdenshistorien viser oss at slike overtramp ikke er noe nytt, det som derimot er nytt er mulighetene for å snakke åpent om det, og bli trodd.

Seksualundervisningen skal gi elevene kunnskapene de trenger i sine relasjoner med andre mennesker. Uavhengig av om det er snakk om mer platonske relasjoner, kortere seksuelle relasjoner, eller mer langvarige forhold. Det er også kunnskaper elevene trenger i sine fremtidige ekteskap eller samboerskap. Behovet for kunnskap om egne grenser, identitet, sykdomsbeskyttelse, og reproduksjon forsvinner ikke selv om en har samme partner livet ut.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Sunnhordland 17.01.2018 under tittelen “#metoo – seksualitetsundervisning er nøkkelen“. Teksten var et svar til pastor Jens Thoresen.}