Loven er strammet inn om kjønnsdelt svømming

Jeg er enig med Kari-Mette Walmann Hidle i at skolen ikke har noe nevneverdig mandat til å oppdra foreldrene. At foreldre også lærer noe gjennom møtet med skolen, er nok en vanlig bivirkning. Den delen av kronikken hennes vil jeg la ligge. Når hun hevder at skolebyråden tar feil om kjønnsdelt svømmeundervisning, må jeg derimot protestere. Her har byråden loven på sin side, med noen snevre unntak.

Jeg forsker på livssynsbegrunnede fritak i skolen, hvor svømming er et tilbakevendende tema. Jeg forstår ønsket om løsninger som får flere elever med i bassenget. Derfor er det beklagelig at Hidle gir inntrykk av at skolen har et handlingsrom som lovgiver uttrykkelig har begrenset.

I den gamle opplæringsloven § 8-2 het det at organiseringen «til vanleg» ikke skulle skje etter kjønn. Også denne bestemmelsen skulle tolkes strengt. Under arbeidet med ny opplæringslov ble ordlyden strammet inn. Etter § 14-2 kan elevene bare deles etter kjønn dersom det foreligger «særleg tungtvegande grunnar». Hidle utelater «særleg» når hun gjengir vilkåret. Det ordet har betydning.

Så skriver hun at det å kunne svømme er livsviktig, og at dette synes å være en tungtveiende grunn. Jeg forstår resonnementet. Problemet er at forarbeidene behandler akkurat den situasjonen hun skriver om, og trekker en annen grense.

I Prop. 57 L (2022–2023), side 111, sier departementet uttrykkelig at skolen ikke kan kjønnsdele svømmeundervisningen fordi enkelte elever eller foreldre ønsker det av religiøse grunner. Heller ikke sjenanse eller opplevd kroppspress er i seg selv tilstrekkelig. Disse behovene skal møtes på andre måter. Når lovgiver har vurdert nettopp dette, blir det vanskelig å åpne den samme døren igjen bare ved å vise til hvor viktig svømming er.

Det finnes unntak. For svømming peker forarbeidene på situasjoner der felles undervisning ikke lar seg gjennomføre på en forsvarlig måte som ivaretar elevenes integritet. Eksempelet er manglende garderober som gjør det mulig for jenter og gutter å skifte og dusje hver for seg. Også da er det snakk om kortere perioder i unntakssituasjoner. Kommunen har ansvar for å sørge for nødvendige fasiliteter.

Kjønnsdeling er altså ikke forbudt i enhver tenkelig situasjon. Unntakene gir likevel ingen generell adgang til å organisere svømmingen slik av hensyn til foreldrenes overbevisning. At jenter og gutter får like mange timer og like god undervisning, er heller ikke nok til å oppfylle vilkåret i § 14-2.

I artikkelen min fra 2023 drøftet jeg juristen Julia Köhler-Olsens argument fra 2014 for separat svømmeundervisning for muslimske jenter. Hun la vekt på elevenes rett til opplæring og faren for diskriminering dersom et tilsynelatende likt tilbud i praksis stenger noen ute. Forslaget hennes var undervisning etter skoletid i skolens regi, samtidig som skolen skulle utfordre kjønnsstereotypier. Jeg diskuterte også problemene ved å ta elever ut av fellesskapet.

Likevel spør jeg meg om dagens lovverk veier hensynene riktig. Må arbeidet med likestilling stå og falle på hvem elevene deler basseng med? Som jeg også drøftet i 2023, har skolen mange andre arenaer for dette arbeidet. Jeg mener det er grunn til å legge større vekt på at elevene lærer å svømme, dersom alternativet er at de blir borte fra undervisningen.

Skolene har fortsatt muligheter til å tilrettelegge. Skjermet dusjing og mer dekkende badetøy kan gjøre deltakelse lettere. Utdanningsdirektoratet viser selv til slike tiltak. Jeg vil også holde fast ved betydningen av å snakke ordentlig med foreldrene og lytte til eleven. En tydelig lovbestemmelse gjør ikke det arbeidet overflødig.

Jeg deler Hidles ønske om at alle barn skal få lære å svømme. Skal vi gi skolene større handlingsrom, må vi i så fall diskutere en lovendring. Dagens lov gir oss langt mindre rom for kjønnsdelt svømmeundervisning enn kronikken hennes gir inntrykk av. Skolebyråden har sitt på det tørre.

^{Dette er en uforkortet utgave av det som ble publisert i Aftenposten under samme tittel den 30.10.2026.}