Trosopplæring – ingenting i skolen å gjøre

Skolen er en arena for læring og formidling av kunnskap. Det er her barna skal lære kritisk tenkning og utvikle forskeren i seg. I et slikt bilde er det ikke plass til trosopplæring, eller forkynning av et livssyn som riktigere enn et annet. Likevel bruker skolene masse tid på hvert klassetrinn i samarbeid med kirken, og benytter seg av deres opplegg som ofte er utarbeidet av de som er ansatt for å drive trosopplæring.

Presten som leder klassen gjennom bibelhistorien og Palestinas geografi på Jesu tid i KRLE-timen. Klasse 4B som priser Gud i kirken under fremføringen av Lukas evangelium. Kantoren som leder SFO-tilbudet om kor i kirken. Årlige seremonideltagelse i kirken, men ingen besøk til andre kirkesamfunn, trossamfunn eller livssyn. Årshjul og samarbeidsavtaler hvor skolen og kirken fordeler temaer, emner og ansvar seg i mellom. Visualisering og dramatisering av bibelhistorier som sannheter, gjerne i kirken.

Når man leser om disse sakene, som dukker opp over hele landet og hvert eneste år, så er det vanskelig å tro at det er snart 50 år siden skolen ikke lenger skulle være Den norske kirkes trosopplæringsarena. I 1969 mistet den offentlige skolen dette ansvaret, og det ble Kirken som selv måtte stå for dette, gjennom for eksempel konfirmasjonskurs, søndagsskoler, og andre ungdomstilbud. Derfor har Den norske kirke fått mange hundre millioner kroner ekstra hvert eneste år som en del av den såkalte trosopplæringsreformen, nettopp for å kompensere for bortfallet av skolen som arena for denne opplæringen.

Særlig besynderlig er det at vi fremdeles ser dette etter KRL-dommen. Hvor nettopp Den norske kirkes status i norsk lovverk, i opplæringsloven, og som største (og mest særbehandlede) trossamfunn er noe av det som danner grunnlaget for dommen mot Norge i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Majoritetsblindheten ble for stor og fordelsbehandlingen av luthersk kristendom ble for stor i den norske skolen. Denne forskjellsbehandlingen finner vi i stor grad fremdeles, og det er kanskje derfor alle regjeringene i ettertid har sagt nei til å evaluere RLE- og KRLE-fagene.

Ekstra problematisk er det at når foreldre, lærere, skoler, og andre interesserte prøver å ta opp disse temaene så feies det under teppet, det blir sminket som noe annet enn en gudstjeneste, eller det reageres mot de som tar opp disse temaene.

Norsk skole og staten skal behandle alle elever og hele befolkningen med den samme grunnleggende respekten og likebehandlingen. Da er det nødvendig at vi gjør de nødvendige endringene i «slik vi alltid har gjort det». Dette må innebære at skolene ikke lenger sender alle elevene til gudstjeneste 10 til 40 ganger i løpet av en skoletid, at Kirken ikke lenger får fripass inn i skolen, og at forkynnelse ikke lenger hører hjemme i skolen.

I flere år har debatten rast på og om Voss-skolene. Debatten har til og med nådde Danmark. Torsdag 31. mai tar jeg meg turen til Voss for å få med meg debatten om forkynnelse i skolen. Da har du også muligheten til å være med å ta debatten. Jeg håper flest mulig ønsker å komme.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Avisa Hordaland 29.05.2018 og kom på nett i samme avis 30.05.2018. Den ble publisert av Fritanke 29.05.2018.}