Helene Skjeggestad kommenterer 10.08 at sommerferien nok er for lang, og at løsningen derfor er lengre skoleår, ikke sommerskole. Mer av det samme er nok heller ikke løsningen på sommerferieproblematikken.
Helene Skjeggestad sin kommentar har en bakgrunn i debattinnlegget til Robin Ulriksen i samme avis 23.07 hvor han ønsker seg obligatorisk sommerskole for de elevene som sliter med skolen. Aftenpostens kommentator mener at dette er feil medisin og at løsningen må være at sommerferien blir kortere. Som Helene påpeker så ville ikke en kortere sommerferie være helt ukjent territorium, den norske sommerferien for skoleelever ligger helt midt på treet med sine 7-8 uker. Det er likevel verdt å spørre seg om dette er riktig medisin for elevene det gjelder.
Det er ikke elevene som fikser skolen som vi bekymrer oss nevneverdig for i debatten om sommerlæringstap. De har et lavere læringstap enn elevene som ikke fikser skolen, og med riktig sosioøkonomisk bakgrunn kommer de også tilbake til skolebenken med mer kunnskap, flere ferdigheter, og mer kompetanse. De vi bekymrer oss for er de som allerede sliter med å fikse den teoretiske (grunn)skolen vi allerede har i dag. Da er det lite trolig at ytterligere 10 dager på skolebenken, med det samme opplegget og med færre ressurser enn i dag vil styrke skoleferdighetene for disse elevene.
For her har dessverre Skjeggestad misforstått noe, for selv om hun har helt rett i at en av problemstillingene knyttet til dette dreier seg om lærernes arbeidstid så er det ikke fordi vi nødvendigvis sliter oss ut i vårhalvåret at ferien er så lang. Lærere som yrkesgruppe har det som ser ut som en lang sommerferie fordi vi i tillegg til den vanlige sommerferien alle har så avspaserer vi for den ekstra arbeidstiden vi har i løpet av året når elevene er på skolen. Ekstratid som er nødvendig for å kunne planlegge undervisning, følge opp enkeltelevene og klassene, og gjøre etterarbeid knyttet til den undervisningen vi har hatt. Om vi skulle ha strukket lærernes undervisningsår med to uker måtte vi ha spist av denne tidsrammen for å få dette til. Det ville ikke styrket kvaliteten på undervisningen og oppfølgningen til elevene. Snarere tvert i mot.
En kortere sommerferie var nok ikke løsningen når Marte Gerhardsen og Bergens Tidende tok til ordet for dette i 2015, eller når Ulriksen i NIFU nå ønsket obligatorisk sommerskole. Så hva med at vi angriper dette fra en annen vinkel?
Elevene som sliter i skolen i dag er elever som opplever færre mestringsopplevelser i skolen. Skolen er ingen mestringsarena for dem, og det er kanskje ikke så rart når man ser hvor teoretisk grunnskolen er i Norge i dag? Hva om vi isteden tilbyr de elevene som har behov for det og motivasjon til det et program i deler av sommerferien? Et variert program med mye fysisk aktivitet, lek, og opplæring i praktiske og sosiale ferdigheter (noe den offentlige skolen i dag ofte har veldig lite av). For de eldre elevene bør kanskje arbeidsplasser med praktisk arbeid være en del av dette, for nettopp å være med på å skape mestringsopplevelser på arenaer som ikke er så teoretiske som de er i skolen.
Elevene bør også få mat som en del av programmet, og felles måltid er en god sosial arena. Uten at alle disse elementene er på plass vil dette bare bli enda en nederlagsarena for disse elevene – et sted de ikke vil være når de blir sendt dit, et sted de ikke kommer til å være åpne for å lære noe mer av, og et sted hvor de ikke opplever nye mestringsopplevelser. Hvilket er nettopp det de har behov for.
Nei, Skjeggestad, med mer av det samme for elevene og med mindre tid til oss lærerne for å ta seg av hver elev, så har du nok ikke funnet løsningen på sommerlæringstapproblemet. Da må vi heller jobbe for å endre skolen slik at vi kan tilby tilpasset opplæring til alle elevene, med nok ressurser til å faktisk gjennomføre det. Det burde vi klare innenfor dagens skoleår.
Dette debattinnlegget ble refusert av Aftenposten og skulle være et svar til Helene Skjeggestad sin kommentar i avisen 10 august med tittelen “Skoleferien er for lang“. Mitt svar til Ulriksen som sto på trykk i Aftenposten 2. august finner du her. Debatten på Dax18 mellom Ulriksen og meg finner du her.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.