Hvor går grensene for tilpasning til religiøse særinteresser?

Norsk skole skal være en fellesarena for hele befolkningen og den skal ha en bredde blant de ansatte, men hvor skal grensene gå i skolen for tilpasning for religiøse særinteresser?

Det er alltid beklagelig når mennesker opplever at de blir nektet noe på bakgrunn av den tilhørigheten de har eller det verdenssynet de har. Samtidig har småbarnsfaren og vikaren ved Ekeberg barneskole løftet en debatt som er viktigere enn hvorvidt det er nødvendig å ta noen i hånden. Dette er en debatt som ikke bare havner i krysset mellom innvandring, diskrimineringsvern, og kjønnslikestilling. Det er også en debatt som løfter problemstillinger knyttet til livssynslikestilling og hva slags «avvik» vi kan godta fra etablert praksis i samfunnet vårt.

Først og fremst er det viktig å understreke at jeg tror det var riktig av skolen å ikke videreføre kontrakten med denne vikaren når vedkommende ikke ville rette seg etter etablert norsk skikk om hvordan vi hilser på hverandre. Særlig når arbeidsplassen hadde strukket seg langt for å tilpasse seg arbeidstakeren på andre områder. Som mange har nevnt i denne sammenhengen så er det å være en lærer eller skoleansatt å være en viktig rollemodell for mange barn. Det har noen følger for oss som jobber i skolen.

Samtidig er viktig at norsk skole som en fellesskole har noen forpliktelser, både til ansatte og brukerne. Skolen skal være et godt sted å være og en god arena for læring for alle. Både barn, foresatte og ansatte. Utgangspunktet må dermed være at skolens aktiviteter skal være for alle og være gode for alle. Skolen må likevel ha en villighet og en evne til å strekke seg langt i å tilpasse seg brukerne og de ansatte, men aldri så lengt at det går ut over andre brukere og ansatte. En ansatt som ikke ønsker å håndhilse på halvparten av brukerne og de ansatte, bare fordi de er hunkjønn, krever nok for mye i denne sammenhengen. Ikke fordi de nødvendigvis mener å være respektløse overfor de som de nekter å ta i hendene, men fordi det oppleves som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

Denne bevisstheten og evnen til tilpasning er krevende, og det blir et spørsmål om hvor grensene skal gå for å tilpasse seg til religiøse særinteresser. Denne bevisstheten må også reflekteres i skolens egen praksis og i kravene den har til egen drift. Ikke bare til hvordan skolen skal legge til rette for enkeltelever er vegetarianere eller ikke kan spise svinekjøtt i Mat- og helsefaget, men også til hvilke aktiviteter som skolen legger opp til i løpet av skoleåret. For eksempel i hvor stor grad de legger opp til at de ansatte og elevene skal delta i religiøs aktivitet i skoletiden, eller hvor naturlig det er at biskoper kommer på visitas til en skole.

Da er det godt at denne saken kommer opp nå, når det er tid for et nytt skoleår. Det perfekte tidspunktet for en slik selvransakelse.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 15.08.2018 under tittelen “Hvor går grensene for religiøs tilpasning?” Det ble også publisert av Fri Tanke samme dag med samme tittel.}