Er dåpen relevant?

Sokneprest Ingeborg Sommer spør seg i Aftenposten 22. september om det å døpe barna er å gi det en verdifull tilhørighet eller å legge en byrde til barnet. Kan det være at folks grunner til å ikke døpe barna sine er noe helt annet? Kan det være at dåpen (og Kirken) rett og slett ikke er relevant for disse småbarnsforeldrene?

For barn av foreldre som er flittige kirkegjengere så er det åpenbart at dåpen og tilhørigheten i det aktive menighetslivet kan være en verdifull tilhørighet. Sosialt, men også religiøst, ettersom barnet da som regel blir oppdratt religiøst. Det er når forklaringsmodellen til Ingeborg går over til det andre alternativet at dette skjærer seg litt. Hun fremstiller det som om valget om barnet skal døpes går på om en som forelder anser dåpen som et gode eller en byrde.

For de fleste foreldre som velger bort dåpen så handler nok dette i mye større grad om at kirken og dåpen ikke lenger er relevant for dem. Disse foreldrene benytter seg i liten grad av Kirkens tjenester selv og ser nok i liten grad for seg at barna kommer til å benytte seg av fritidstilbudene til Kirken etter hvert som de vokser opp. Det er jo ikke akkurat slik at Kirken er alene om å tilby ettermiddagstilbud til barn og unge, og det er jo ikke slik at disse foreldrene selv renner ned kirkedørene. Selv ikke for kulturtilbudene der. Så når Sommer trekker frem at mange setter pris på dette tilbudet, så betyr ikke det at de faktisk bruker det.

I debattinnlegget trekkes det frem at barna kan bli fattigere når de mangler den tilhørigheten som dåpen gir dem. Spørsmålet vi da må stille oss er om disse barna ville opplevd denne tilhørigheten om de ble døpt. Når foreldrene ikke går i kirken, ikke benytter av kirkens tilbud, og ikke deltar i kirkelige aktiviteter, hvor skal denne tilhørigheten komme fra? Dåpen i seg selv er kanskje inngangsnøkkelen til det å være medlem av Den norske kirke og det kristne fellesskapet, men betyr dette noe når invitasjonene til trosopplæring havner direkte i resirkuleringen? Dåpen i seg selv gir ikke noen sosial forankring og tilhørighet.

Jeg vil gi deg rett i et par ting, Ingeborg. Det å bli døpt er ingen hindring for å kunne velge bort Den norske kirke i fremtiden. Det er likevel et viktigere spørsmål her, hvorfor skal foreldrene velge å døpe barna sine, og dermed melde dem inn i et trossamfunn, de selv ikke tilhører, selv ikke deltar i, eller selv ikke deler troen til? Hva er poenget? Er det ikke bedre at barna kommer til Kirken om de ønsker å benytte seg av Kirken og være en del av kirken?

Du har også helt rett i at det ikke er hyklersk å ville døpe barna sine selv om en selv kjenner på tvil. Det er derimot dypt problematisk om prester vil løse dåpskrisen i Den norske kirke ved å prøve på å skape dårlig samvittighet hos vordende foreldre og småbarnsforeldre for at de aktivt eller passivt velger å droppe dåp av sine nyfødte barn.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Aftenposten 26.09.2018 under tittelen “Er dåpen relevant?“.}