Skolegudstjenester i seg selv har liten læringsverdi

Biskop Halvor Nordhaug skriver på Verdidebatt et tilsvar til Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund hvor førstnevnte snakker om den «vanskelige skolegudstjenesten» som en «øvelse i å leve med ulik tro i et samfunn som er grunnleggende preget av kristendommen». Problemet er bare at skolegudstjenestene i seg selv har liten læringsverdi i dette perspektivet.

I innlegget hevder Nordhaug at skolegudstjenestene «lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen». Det er ikke til å stikke under en stol at denne læringen er svært ensidig rettet. Det er bare ett trossamfunn som blir tilgodesett med normativt oppfordret deltagelse fra elever på sine religiøse seremonier, og alle vi andre som må stå og se på at vi blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av tro og livssyn. Det ligger heller ingen bearbeidelse av «dette fenomenet» som ville vært nødvendig for å kunne kalle det en læringsopplevelse.

Hvis skolegudstjenester skulle vært en slik øvelse så ville det krevd noe mer enn det vi ser i dag. Da måtte gudstjenestebesøkene ha blitt organisert på en annen måte med blant annet en briefing før selve gudstjenesten om innhold i gudstjenesten, med blant annet fokus på denne forskjellen som skapes mellom elevene og mer. I tillegg vil elevene måtte ha fått en debrifing om nettopp de samme temaene og for å lime elevgruppen sammen igjen. Samtidig måtte begge disse to oppleggene ha inneholdt en analyse av dette fenomenet, med fokus på at gudstjenestene på samme tid er et tidligere majoritetsfenomen, men etterhvert nå som et minoritetsfenomen. Dette blir likevel faretruende nær religionsundervisning om en skulle gått inn på et slikt opplegg som ville kunne gitt en faktisk øvingsverdi. En religionsundervisning som ville vært problematisk ut i fra et menneskerettslig perspektiv. Særlig da ville dette med at man bare deltar på religiøse seremonier i ett trossamfunn vært problematisk, siden en da vil tydelig kunne snakke om en forkynnende religionsundervisning.

Det er verdt å merke seg at alle formåls- og plandokumenter i skolen forteller oss at vi skal motarbeide splittelse, gruppedannelse, utenforskap og så videre. Inkludert den nye «arbeidsmiljøloven» for elevene, kapittel 9A i Opplæringsloven. Samtidig ser vi at stort sett resten av dokumentene som kommer ut av Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet uttaler akkurat det samme og understreker behovet for å skape gode relasjoner og motvirke utenforskap. Inngangen som biskopen velger i sitt tilsvar er i direkte strid til dette.

Ellers ville en jo kunne se for seg et opplegg som ville vært mer i tråd med det Halvor Nordhaug skisserer om en øvelsesarena på dette området. Et slikt opplegg kunne vært utarbeidet slik at elevene forskjellige år i grunnskolen deltar på religiøse seremonier hos forskjellige tros- og livssynssamfunn. Et år er de hos en moske og deltar i bønnen der, et år er de et buddhisttempel og gjennomfører en seremoni der, et år i et hindutempel og ofrer der, og så videre. Så kan de på grunn av kristendommens historiske posisjon i Norge få delta hos Den norske kirke både i løpet av barneskolen og ungdomsskolen. Sammen med gode før- og etter-opplegg ville dette kunne gitt reell læringsverdi, om religion, mangfold, tradisjon, og det å leve sammen med andre som tror og mener noe annet enn det jeg/vi/flertallet/og så videre gjør.

Et slikt opplegg vil kreve at vi sluttet med dagens ordning for gudstjenester i skoletiden, og at vi la opp deltagelsen i disse ritualene ut i fra når i året disse festene og markeringene tradisjonelt sett skal bli holdt eller når det passer best for de enkelte tros- og livssynssamfunnene. Det kan ikke lenger være slik at dette får et element av semesteravslutning. Det ville også være nødvendig å faktisk sikre at det ble gjennomført gode alternative læringsopplegg til denne deltagelsen i de ulike tros- og livssynssamfunnene, for det er ingen tvil om at mange mennesker har et problem med å la barna sine delta på religiøse seremonier i tros- og livssynsamfunn de selv ikke tilhører.

Som religionslærer ville jeg synes at et slikt opplegg ville vært det var utrolig spennende og jeg tenker at det kunne ha blitt plassert inn i en god faglig ramme basert på gode didaktiske og pedagogiske prinsipper. I motsetning til å “automatisk” delta på den samme religiøse seremonien i det samme religiøse trossamfunnet 10-40 ganger i løpet av grunnskolen.

_{Dette debattinnlegget ble publisert hos Vårt Land 23.11.2018 under tittelen “Skolegudstjenester i seg selv har liten læringsverdi“. Forkortet tekst trykket i samme avis 27.11.2018.}