Lærerne må trygges under pandemien

Jeg tester meg for korona jevnlig fordi jeg mener det er det eneste riktige å gjøre når regjeringen ikke tar ansvar for lærernes trygghet.

Som lærer på videregående har jeg ansvar for tre klasser på mer enn 30 elever og en klasse med 16 elever. En av klassene er en programfagsklasse, så den har elever fra de fleste av skolens klasser. Fra både VG2 og VG3.
Det er svært mange nærkontakter i løpet av en fjortendagersperiode.

Utdanningsdirektoratets veileder for smittevern i skolene opplever jeg at innebærer lite, til ingen, realistisk beskyttelse for meg som lærer og for elevene mine. Smittevernmessig hjelper det ikke at elevene skal holde en meters avstand utenfor klasserommet, når enmetersregelen ikke gjelder inne i klasserommet. Ikke at enmetersregelen utenfor klasserommet heller kan sies å være realistisk. Dette forsterkes ytterligere av at man i videregående skole i realiteten har fjernet «rødt» fra trafikklysmodellen. Det er ikke lenger noen forskjell på «gult» og «rødt» for videregående skole.

Så snakker man om at småbarn smitter i liten grad. Det kan så være. Det er likevel uten tvil at elever fra og med ungdomsskolealder begynner å bli ganske store, og mine elever på videregående er til og med per definisjon voksne.
Barn som er eldre enn seks år som reiser med fly, må ha på seg munnbind. Likevel skal de ikke ha noen ytterligere tiltak når de oppholder seg i nærkontakt med 15–30 andre mer enn 20 timer i uken.

En kunne foreslå at jeg skulle undervise med munnbind, men det er ikke realistisk å gjennomføre. Det blir heller ikke god undervisning, og er pedagogisk svært vanskelig. Sykepleiere og annet helsepersonell som også er i frontlinjen kan ha beskyttelsesutstyr. Det er svært vanskelig for oss lærerne.

Jeg tester meg for korona ved ujevne mellomrom. Selv om jeg ikke har noen symptomer, ikke har vært på utenlandsreise, og heller ikke har vært i nærkontakt med kjente smittede. Til nå dette skoleåret har jeg testet meg en gang hver kalendermåned. Det føles litt lite, men samtidig har jeg ikke villet belaste testkapasiteten for mye. Jeg tror det er nødvendig at så lenge smittevernsreglene er som de er, så trenger lærere som ikke har symptomer å teste seg.

Jeg innser at det likevel kan være problematisk, for om bare halvparten av Norges lærere testet seg jevnlig ville dette antakelig overbelaste testkapasiteten de fleste steder. Men når Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet ved Guri Melby (V) og Bent Høie (H) ikke tar ansvar for lærerne sine ved å besørge nok ressurser til små nok grupper og mange nok rom for både offentlige skoler og friskoler, så må jeg gjøre det eneste etisk riktige. Rett og slett fordi at det å vaske hender og bruke munnbind på kollektivtransport når det er trengsel og jevnlige tester, er det jeg som lærer kan gjøre for å beskytte elevene mine når jeg likevel må omgås de på den måten jeg må.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i litt varierte utgaver, basert på et facebookinnlegg. Publisert av Bergens Tidende 22.10.2020 under tittelen “Jeg tester meg ofte, det er det eneste etisk riktige å gjøre“.}