Hva feminisme er for meg

Denne artikkelen startet startet egentlig som en gjennomgang av hvorfor jeg er feminist, men den ser ut til å ha endt opp som en artikkel om hva feminismen er for meg, hvorfor det er viktig, og hvilke problemer feminismen adresserer. Dette er ingen teoretisk gjennomgang, men jeg vil forsøke å gå så nærme inn på de forskjellige elementene som jeg ser fornuftig i en slik bloggartikkel.

Til høyre finner du oversikten over temaene jeg tar for meg i artikkelen, det er mulig å trykke på lenkene for å komme til temaet du er interessert i. Men det gir mening å lese dem i rekkefølge.

Jeg startet kanskje opp med å skrive en annen artikkel enn jeg hadde tenkt til, men jeg skrev også artikkelen om hvor jeg er feminist. Den finner du her: Feminist, Javisst!.

Kjønnsroller

Samfunnet har visse forventninger til hva vi skal gjøre med livene våre, hvordan vi skal leve dem, hva vi skal leve av, hvem vi skal være venner med, hvilke interesser vi skal, hvem vi skal være interessert i, og hvordan vi skal oppføre oss, og så videre… En god del av disse forventningene er knyttet opp til kjønnet vårt, til hva vi tilfeldigvis er utstyrt med mellom bena når vi er født, dette kalles kjønnsroller. Samfunnet følger opp disse forventningene gjennom at det blir reagert på når vi bryter dem, enten det er det hevede øyebrynet eller det er en fengselsdom. Det er naturlig nok flest av de første reaksjonene, og sammen med bygdesladderen og utfrysing, er dette ofte nok til å holde de fleste «innenfor god oppførsel», selv om dette er ting som ikke skader andre og som bare ville være å leve opp til vårt fulle potensial og hvem vi faktisk er. Kjønnsrollene, og samfunnets forventninger til vår etterlevelse av kjønnsrollene, gjør at vi blir låst til adferdsmønstre og livssvalg som er mer begrensede enn de livsvalgene vi egentlig kunne ha valgt blant.

Kvinner, men særlig jenter, bør ikke ha kort hår, jobbe som mekaniker, ha samme seksualmoral som mange menn, eller være direkte uten at dette blir tatt ille opp. På samme måte som menn blir sett ned på eller som lite mandige om de bruker sminke, har høye hæler, jobber som frisør eller sykepleier, bruker noe annet enn bukse og shorts, eller totalt mangler interesse eller smak for fotball, kaffe og/eller øl. Dette er selvfølgelig bare et begrenset utvalg med aktiviteter og smaksalternativer, men jeg tenker at dette er beskrivende nok til at du kan komme på flere forsøk om du prøver…

Det er ikke slik at «gutt» og de mannlige kjønnsstereotypene vi har er spesielt naturlige, dette er noe man er opplært til. Dette ser man gjerne på gutter tidlig i barnehagealder, hvordan de er både emosjonelle, empatiske, leker med alt mulig, og har mange venner av alle kjønn OG klarer å kommunisere med dem. Det at menn skal være sindige, følelsesløse tullebukker som ikke har interesse for noe annet enn biler, styre verden, øl, og damer er noe de blir opplært til, gjennom venner, barnehageansatte, foreldre, media og så videre…

Kjønnsroller er i liten grad naturlige, de er sosiale konstrukter, noe vi mennesker har skapt gjennom mange år, og som har variert gjennom den menneskelige historien. Det er ikke mer naturlig at kvinner skal være sekretærer enn at menn skal være det, ei heller at menn skal være mekanikere og ikke kvinner…

Sexisme

Kvinner får ikke lov til å oppføre seg som menn, delta på de samme arenaene som menn, gjør de det blir de i større grad straffet enn det menn blir, og de blir straffet for å være kvinner og gjennom å være kvinner. Kvinner som uttaler seg i offentligheten opplever i større grad enn menn at kritikken og trakasseringen de møter går på det at de er kvinner, hvordan de er kledd og ser ut, hva som kan skje med dem og seksuelle tilbud. Som om noe av dette noensinne skulle være relevant for sakene de uttaler seg om… Men det trenger det jo heller ikke å være, for gjennom å nekte å forholde seg til det som blir sagt gjennom trakassere den som sier det så kan man bare avskrive personens meninger…

Kvinner blir i større grad omtalt som jenter, selv om de er over 18 år, og på den måten blir deres kompetanse underkjent. På samme måte blir gutter oftere omtalt som menn, særlig hvis det er snakk om noe negativt. Dette underkjennes deres sårbare posisjon som barn, at de faktisk fremdeles har ekstra beskyttelsesbehov og behov for omsorg.

Dette rammer begge sider, men generelt sett vil jeg si at dette i større grad rammer kvinner, særlig fordi det går i større grad ut over jenter og kvinner. Det er bare å se på språket vårt for å se det, hvordan pysete oppførsel blir omtalt som jentete, hvis man er tøff har man baller, ikke vær en bitch, ta det som en mann, og jeg tror jeg kan fortsette en evighet. Positive egenskaper blir omtalt som mannlige, kvinnelige egenskaper derimot er negative… Og hvem har ikke hørt uttalelser som at kvinner som ligger rundt er som en dørlås hvor alle nøkler fungerer, mens en nøkkel som låser opp alle låser er en mesternøkkel

Trenger jeg en gang å nevne begrepet jenteband?…

Seksualisering av offentligheten

I løpet av de siste 50 årene har nakenhet, sex og seksualitet blitt mindre tabu, lettere å prate om og lettere å få vite noe om, og dette er virkelig glimrende. Dette er noe som er med på å bedre folks livskvalitet i stor grad, men det er et STORT MEN her, dette har kommet hånd i hånd med at det er stadig mer unødvendig nakenhet i TV, i reklamer og i andre media. «Sex selger, så derfor bruker vi sex til å selge hva som helst» ser ut til å være mottoet i en del bransjer. Når sex, og kvinnelig nakenhet, brukes til å selge produkter som hamburgere, biler, eller TVer så er dette med på å danne et bilde av hvordan kvinner, og menn, skal se ut i vårt samfunn. Det forteller oss også noe om hvor perfekte vi skal være når vi har sex og for å få sex. Ikke det at enkeltreklamer påfører oss disse inntrykkene, men den samlede effekten av alle disse små og store inntrykkene gjør det.

Når man skal selge et produkt så er det slik at det oftere er avbildet ansiktet til menn og hele kroppen til kvinner, det er også slik at kvinner oftere er avkledd eller i (pseudo-)seksuelle situasjoner enn hva menn er. Faktisk i så stor grad at vi oppfatter det som latterlig når man plasserer menn i de samme situasjonene for å vise hvor ille det er blitt. Den totale massen av slike (redigerte) idealbilder utgjør tilsammen en ganske dominerende bildemasse som former våre inntrykk av oss selv, og hvor pene vi er. Dette skaper med andre ord lav selvtillit, utseendestress, og andre problemer i forhold til å forholde oss til våre egne kropper. Vi blir i større grad ytrestyrt og søker bekreftelse der vi kan få den ettersom media og samfunnet til sammen skaper et bilde av hvordan ting skal være som er nesten umulig å leve opp til.

Det er klart at dette rammer menn også, særlig når det kommer til muskler og velbyggethet, men det samlede trykket av bilder er mye mindre. Både fordi menn i reklamer, filmer, blader, og bilder stort sett er mer påkledd enn de tilsvarende kvinnene, men også fordi at det er færre slike bilder. La oss ta kvinnebladene som eksempel; det er ofte kvinner på forsiden av mannebladene, og jaggu er det ikke kvinner på forsiden av kvinnebladene også…

Lekebutikken

Jeg snakker dessverre ikke om «voksen-lekebutikken», for i min erfaring er de rimelig åpne, kjønnsnøytrale, og har lite problemer med kjønnsrolleoverskridende aktiviteter. Jeg vil dessverre snakke om lekebutikkene for barna våre. Den dag i dag er de langt mer rosa/blå-inndelte enn de var tidligere, selv så nærme i tid som da jeg var liten. Det lages egne lekeutgaver i hver sin kjønnsutgave. Lekene plasseres atpåtil etter kjønn i butikkene. Dette medfører at det blir mindre sosialt akseptabelt å leke med og like leker som tilhører feil seksjon i butikken.

Dermed blir det å leke med feil leker kjønnsrolleoverskridende aktiviteter. Enda så uskyldig, naturlig, og egenvalgt dette er. Det skal ikke være slik at det er hyllenummereringen i butikken som tilsier hva min sønn som gutt skal ønske å leke med… Dette er med på å begrense hva vi kan gjøre, hva vi bør bli, og hva vi skal få interesse for. Det er med andre ord med på å forsterke og en del av av det kjønnsrollemønsteret som jeg snakket om tidligere i denne bloggposten.

Abortsaken

For en nordmann er retten til abort nærmest en selvfølge, dette er noe som ble vunnet «for lenge siden» og som vi ikke har følt truet i noen særlig grad, før etter sist valg. Men for meg henger mitt engasjement i abortsaken sammen med min tid i Latin-Amerika, hvor retten til aborten generelt sett står utrolig svakt, faktisk så svakt at det stort sett er forbudt. Abort er med andre ord kun tilgjengelig for den bemidlede delen av befolkningen, som har råd til å ta med seg døtrene, elskerinnene, kjærestene, konene sine utenlands eller til privatklinikker som bryter loven mot penger.

Klasseperspektivet og det vi ser av antall dødsfall i den tredje verden i forbindelse med aborter, sammen med historien vi har i forhold til usikre aborter i Norge gjør at jeg mener at abort er en viktig likestillingsmulighet. Kvinner må ha tilgang til kondomer, prevensjonsmidler, og ha en mulighet til abort for å kunne føle at de er uavhengige av menn og kan ta egne valg i forbindelse med sin seksualitet, sitt yrkesliv og sitt liv generelt. Dette gjør at kvinnene står friere til å gå vekk fra menn som virkelig ikke er gode for dem og som de bør bort i fra.

Hvis ikke de har denne tilgangen medfører det fare for usikre aborter, kvinner som fortsetter sammen med menn de kanskje ikke bør være med, og får barn de virkelig ikke har ressurser til å ta seg av. Dette betyr ikke for meg at man bør ha fri tilgang til abort i hele svangerskapet. Jeg er for at det skal være begrenset til de første 10 ukene av svangerskapet ut i fra hva jeg har lest om barnas utvikling i mors liv, men jeg har valgt å godta det som er av regelverk på dette i Norge i dag, altså 12 uker. Maksimalgrense på 21,6 uker ved nemd og særskilte tilfeller. Dette fordi jeg mener at da bør man ha hatt tid nok til å oppdage, ta inn over seg, og å vurdere hva man skal gjøre.

Fikk du deg noe?

«Fikk du deg noe?» – Har du hørt det før? Stort sett er dette et spørsmål mellom menn eller til menn. Et spørsmål som impliserer at sex er et mål, noe som skal oppnås, noe som menn skal vinne, et spill (The Game, anyone?) med vinnere og tapere, et spill med noen som skal kjempe om sex og noen som skal unngå å gi fra seg sex. Menn som skal kjempe om sex og kvinner som skal unngå å gi fra seg sex.

Dette er basisen for den voldtektskulturen som eksisterer i vårt samfunn, en kultur som er så innarbeidet at mange menn føler at de fortjener sex når de er greie, hyggelige, gjør ting riktig og så videre. På samme måte oppfatter de det som straff når de ikke får den sexen de føler de fortjener. Den siste skoleskytingen i USA var bare den siste hendelsen i en lang rekke som bekrefter det vi allerede ser, begrepet friendzone bekrefter det vi allerede ser, festvoldtekter bekrefter vi allerede ser, juryers vurdering av voldtektsofrenes seksualmoral bekrefter det vi ser, og begrepet luremus bekrefter det vi allerede ser.

Jeg regner med at du allerede har forstått hvor jeg vil med dette; hva skjer hvis man føler at man fortjener noe, at du har gjort alt det du skal for å få det, og gjerne mer til. Samtidig som du ser at menn som du føler at ikke har gjort det som kreves får det du ikke får, hva skjer da? Når du føler at du har fortjener alt, men hun plutselig trekker tilbake belønningen og straffer deg isteden? Når du føler at du har opparbeidet deg belønningsrett hele kvelden og hun plutselig sovner eller er kanskje «litt» for full? Hva da?

Vi ser det at 1 av 10 norske jenter og kvinner blir voldtatt, halvparten før de fyller 18 år, flesteparten av noen de kjenner, er partner med, og/eller er på fest med. Sovevoldtekter, for-rusa-til-å-nekte-voldtekter, partnervoldtekter (også av menn…), overfallsvoldtekter, forgiftninger med forskjellig dop, seksuelt press. Listen kan gjøres lenger…

Her-story and his-story

Historieskrivingen som har blitt gjort, siden tidenes morgen, har stort sett inneholdt de samme feilene. Feil som i dag stort sett opprettholdes av akademia slik det er i dag, på tross av stadige flere bevisste historieforskere. Problemstillingen det er snakk om er ensrettingen i historieforskningen, en ensretting inn mot den styrende mannlige eliten av samfunnet de omtaler. Hvis man ser i historiebøkene så inneholder de stort sett kjente og/eller rike menn, av og til deres koner (fordi de er deres koner), og noen få ganger mennesker i mindre fordelagtige posisjoner.

Det mangler flere perspektiver i historieforskningen slik den er i dag, det er ikke bare kvinner utelates fra historiebøkene, det er også menn fra lavere sosio-økonomiske lag,det er med andre ord et klasseperspektiv til dette. Fattig? Arbeider? Vanlig person hele livet? Glem det, du er uten historisk betydning slik historieforskningen er lagt opp i dag.

Dette forsterkes av glasstaket i Akademia. På tross av at stadig flere kvinner studerer så er fortsatt overvekten av menn i de øverste lagene overveldende. Midlertidige stillinger, utvelgelsesprosessen, publikasjonspress, seksuell trakassering og såvidere er med på å opprettholde dette. Dette er et problem fordi perspektivene, eller mangel på perspektiver på til de sidene ved historien, til disse som besitter stilingene er med på å opprettholde den skjeve historiedekningen vi allerede har. De samme problemene går forøvrig igjen i mange fag, inkludert i for eksempel mine egne fagfelt, statsvitenskap og religionsvitenskap.

Menn blir også undertrykt av samfunnsstrukturene

Jeg har allerede tatt opp det at menn også blir voldtatt av sine partnere, at menn føler seg mislykket når de «ikke får seg noe», at menn også rammes av seksualiseringen av offentligheten, og at menn også rammes av kjønnsrollebegresningene og at gutter omtales som menn, noe som svekker deres åpenbare rettigheter som barn, men det er også på andre områder at de partriarkalske samfunnsstrukturene også rammer menn. Men samtidig, dette er bare toppen av isfjellet…

Menn får i langt mindre grad omsorgen for barna sine etter skilsmisser, i mindre grad enn hva man skulle tro ut i fra menns omsorgsevne eller omsorgsvilje. Samtidig så er det mulig at det er andre faktorer som teller inn og som medfører dette, men jeg har ingen tro på at ikke gamle kjønnsrollemønstre teller inn, menn skal tjene penger, kvinner skal passe barna. Kjønnsrollemønsteret forhindrer mennene fra å gjøre det som kanskje ville passet dem best. Det samme mønsteret øker også presset på kvinnene til å overta omsorgen, selv om det kanskje ikke nødvendigvis er det de egentlig synes er mest fornuftig eller som de har mest lyst til…

Dette henger sammen med et annet stort problem som menn har, menn selv og arbeidsgiverne deres ser ut til å eksistere i en symbiose hvor en mener at disse mennenes arbeidsoppgaver og innsats er livsnødvendige. Menn hadde muligheten til å ta ut permisjon lenge før den ble avsatt til dem, og gjorde det i liten grad, nå gjør de det i stor grad. Særlig menn i tradisjonelle og/eller mannsdominerte yrker rapporterer om at det er vanskeligheter med å overtale arbeidsgiverne til å la dem ta ut fedrekvoten, på tross av at dette er en rettighet de har. Noe som klart indikerer at om denne kvoten fjernes så vil den fremgangen vi har sett på pappapermisjonsfronten bli reversert. Som mange andre likestillingstiltak er dette et tiltak som er der for å snu holdninger og sørge for at når restriksjonene fjernes så vil både menn og arbeidsgivere i større grad forstå at også menn kan ta ut permisjon og at det vil være til det beste for barna deres om de faktisk gjør det.

Den moderne skolen kan se ut til å passe en del gutter i mindre grad enn de fleste jenter. Tallene for menn som faller ut av skolegangen og som får heller dårlige resultater i skolen er heller deprimerende. En økende akademisering og utflagging har medført at det er mindre steder hvor de mindre skoleflinke kan skape seg en fremtid, dette gjelder både menn og kvinner.

De siste årene har the Men’s rights movement slått seg opp i stadig større grad, en bevegelse som i stor grad ser ut til å hevde at det er feminismen som er problemet for menn, at det er feminismen som fører til en del av eller alle de problemene jeg har referert til her. Problemet med denne analysen slik jeg ser det er at om feminismen lykkes så ville mennenes problemer også bli løst samtidig. MRAene slår inn åpne dører, feminismen hjelper allerede mennene og ønsker å hjelpe dem i fremtiden, fordi feminismen er basert på likestilling mellom kjønnene. Det ser rett og slett ut til at MRAene mangler forståelsen for at det er samfunnsstrukturene som er problemet, ikke kvinnene, så istedenfor å slå seg sammen med feministene, så kjemper de ofte mot dem….

Det viktigste ved dette er at jeg, og de fleste feminister mener at menn er hele mennesker som klarer å styre sine egne seksuelle lyster, har følelser og empati, og jeg ser ingen grunn til at menn som gruppe skulle være noe mer eller mindre intelligente enn kvinner… Det er med andre ord ingen grunn til at det ikke er samfunnsstrukturene som hindrer mennene i å nå sitt fulle potensial…

En avslutning

Jeg har gått igjennom flere punkter her om hvorfor jeg mener feminisme er viktig og, riktig, for samfunnet, riktig for meg, og et riktig valg av perspektiv på det som foregår rundt oss i mange sammenhenger. Om du ikke allerede har lest søsterartikkelen, og særlig avslutningen, ta en titt på Feminist, Javisst!, jeg tror de er bedre sammen.