Gud tar stor nok plass i norsk politikk allerede.

Selv om Gud ikke nevnes så mye i norsk politikk er han ikke borte. Derfor er det heller ingen grunn til å etterspørre en amerikansk holdning til Gud i politikken, Knut Arild Hareide.

Politikere som anser seg selv som religiøse vil naturlig nok ha religiøse begrunnelser for (enkelte av) sine politiske holdninger, ønsker og beslutninger. Akkurat på samme måte som mitt livssyn former mine politiske ønsker, standpunkter og beslutninger. Det er ikke bare religiøse livssyn som utgjør en slik basis. Grunnsteinene i mitt livssyn, feminismen, ateismen, og humanismen danner grunnlaget for mye av hva jeg mener om det meste annet, også politisk.

Men verken du, Knut Arild Hareide, eller jeg kan forvente at argumenter basert på våre livssyn vil være allmenngyldige. Selv når argumentasjon for noe er basert på menneskerettighetene så vil dette bli møtt med motargumenter. Argumenter som både er fundert i, og argumenter som går på tvers av, menneskerettighetene. Den tiden hvor vi hadde felles religion og kunne forvente at argumenter basert på kristendommens dogmer ble universelt anerkjent er forbi. På godt og vondt.

Nettopp derfor vil de fleste politiskere søke andre og mer generelle argumenter enn nettopp de som er knyttet til egen tro. Argumentene vil i større grad være fundert i eller være kledd i mer generelle termer. For eksempel vil argumenter basert på menneskerettighetene nok ha større generell anerkjennelse enn hver enkelt religion og livssyn sine argumenter og tankerekker. Selv når det ikke er noen motsetninger i disse perspektivene. Det er ganske naturlig i et mangfoldig samfunn at noe begrunnes i det som av de fleste oppfattes som universelt heller enn i noe som er spesifikt for bare et livssyn.

På tross av dette er det umulig å påstå at Gud og kirken er borte fra den norske offentligheten. Minnehøytidelighetene etter 22. juli viste oss nettopp dette. Det var nesten ingen spørsmål i storsamfunnet rundt hvordan disse minnehøytidelighetene burde organiseres og hvor de skulle foregå. Selv om dette da foregikk på en arena som ikke er en naturlig møteplass for store deler av befolkningen. Det er også mulig å se dette i debattene rundt skolegudstjenester og KRLE-faget.

Det som bekymrer meg i teksten din Knut Arild er at du omtaler det amerikanske samfunnet som spesielt livssynsåpent og som et eksempel til etterfølgelse. Dette er dessverre en feilaktig oppfatning. Den amerikanske politikken er svært åpen for kristendom, kristne uttrykk og kristne politikere. Men på grunn av vanskelighetene som særlig rammer ikke-troende politikere så er det vanskelig å omtale den amerikanske politikken som livssynsåpen. Selv om situasjonen for ateister og humanister er på bedringens vei i USA så er det fremdeles veldig vanskelig for politikere å bli (gjen-)valgt om de står frem med sitt livssyn. Det er også slik at på tross av at politikernes flittige påkalling av Gud i sine taler er av nyere dato så er dette noe som det i dag er forventet at politikerne skal komme med. Uavhengig av hvor viktig deres egen tro er for deres politiske syn.

Blant ateistene i USA så er det noen som har det lettere og noen som har det vanskeligere ut i fra hvilke grupper de tilhører i samfunnet. Blant de som har det vanskeligst som ateister er de afroamerikanske ateistene. Nettopp derfor er det beklagelig at Obama ordlegger seg slik han gjør. Dette er med på å stigmatisere de afroamerikanske ateistene i enda større grad enn de blir i dag.

Religionen har mistet mye sin kraft til å gi allmenngyldige argumenter i seg selv, Knut Arild, men den har ikke forsvunnet fra norsk politikk. Den danner en del av grunnlaget for de vurderingene hundrevis av folkevalgte gjør over hele landet. Da er det ikke nødvendig med en syngende Jonas eller at vi overtar amerikanske (u)vaner og holdninger.

_{Dette debattinnlegget ble opprinnelig sendt inn til NRK Ytring som et svar til Knut Arild Hareide. Den ble dessverre refusert ettersom Tom Hedalen fra Human-Etisk Forbund også hadde svart Hareide. Hedalens svar ble publisert 09.07.2015 under tittelen «La tro være en privatsak«.}