Flere helsesøstre inn i skolene!

Helsesøstrene må få tid til å se barna og ungdommene. Nettopp derfor bør vi etablere en minstenorm for antall barn per helsesøster på skolene.

Som lærer i den videregående skolen i Bergen tenker jeg at elevene på skolen min er priviligerte. Skolen er stor nok til at elevene i fjor hadde tilgang til helsesøster hver dag. Det verste som kunne skje var at hun var opptatt. På barneskolen min sønn går derimot, fikk jeg beskjed om at helsesøster kun var innom en gang i uken.

Før jeg går videre – et lite sidespor: ordet helsesøster er utdatert, av åpenbare grunner. Det finnes bare en håndfull mannlige helsesøstre i Norge, og det er kanskje ikke så rart. Oppgaven med å forebygge sykdom og fremme helse hos barn og unge i skolen bør utføres av mannlige sykepleiere, så vel som kvinnelige. Derfor bruker jeg heretter betegnelsen ‘skolehelsepleier’.

Bergens Tidende gjenga 27. juli en rapport utarbeidet av Fylkesmannen om situasjonen for skolehelsepleiere i Hordaland. Rapporten avdekker at halvparten av skolehelsepleierne i grunnskolen og en tredjedel i den videregående skolen ikke har tid til å utføre arbeidsoppgavene sine, og derfor ikke klarer å følge opp alle barn som trenger hjelp. De må lukke døren for elever som har noe som plager dem eller trenger noen å snakke med.

Rapporten forteller også at situasjonen har vært mer eller mindre uforandret siden 2007. Dette på tross av at det i mellomtiden har vært en satsing fra sentralt hold for å bygge ut skolehelsepleierordningene i kommunene. Pengene har altså ikke bedret situasjonen på skolene.

Som Bergens Tidende skriver i en leder 30. juli, gjør skolehelsepleierne en utrolig viktig forebyggende jobb. En jobb som sparer enkeltindivider, familier, lokalsamfunn og storsamfunnet for lidelse, problemer, frafall og utgifter senere, uten at man nødvendigvis vet hvor mye. Derfor er det nødvendig at skolehelsepleierne får tid til å gjøre de arbeidsoppgavene de har fått tildelt. Det er også viktig at deer tilgjengelige, med åpen dør. Elevene må kunne komme til skolehelsepleierne når det er noe som plager dem og når de er motivert for å snakke om det de opplever som vanskelig. Må de vente dager eller uker, forsvinner kanskje momentumet – og med det muligheten for å få hjelp.

For å oppnå dette mener Feministisk initiativ Bergen – Hordaland at det er nødvendig at vi setter en grense på hvor mange elever det kan være per skolehelsepleier. På skoler med store behov, må det være rom for å ha flere skolehelsepleiere enn minstenormen.

Apropos rom – rapporten forteller også at mange av skolene ikke har kontorer, eller at de ikke har egnede kontorer, til skolehelsepleierne. Dette må det gjøres noe med. Det må være lett å vite hvor skolehelsepleierne befinner seg og man må kunne føle seg trygg og skjermet når man kommer dit. Hvis elevene vil snakke om noe sensitivt, stille spørsmål om prevensjon for første gang, eller opplever sosial angst, skal de ikke måtte svare på spørsmål om hva man gjør utenfor kontoret til skolehelsepleieren.

Dette vil også kunne være med på å løse et annet problem, nemlig guttenes bruk av tilbudet. Guttene er en sterkt underrepresentert gruppe hos skolehelsepleierne. Det er ingen grunn til å anta at dette er på grunn av mindre reelt behov for helsetjenester, noen å snakke med eller at de har mindre sosiale problemer enn jentene. Det man derimot har sett er at når man legger til rette for det, blant annet gjennom at man slipper å være ‘på offentlig skue’ når man venter på tid med en skolehelsepleier, så kommer det flere gutter.

La oss få flere skolehelsepleiere inn i skolene, og forhåpentligvis flere menn, med en minstenorm som setter et tak på antall elever per skolehelsepleier, og la oss gi dem kontorer som egner seg til den viktige jobben de skal gjøre.

_{Dette debattinnlegget ble publisert på Feministisik Initiativ sine nettsider 04.08.2015 under samme tittel.}