Rektoren ved Hellvik skole prøver 11. desember å diskreditere de nye retningslinjene for gudstjenester i skoletiden og hevder at rektorene klarer dette på egen hånd. Jeg vil påstå at han tar feil.
Svein Høyland, det er mye vi kan kritisere Utdanningsdirektoratet for, men at de utarbeider retningslinjer for gudstjenester i skoletiden er ikke en av grunnene til at de fortjener kritikk. Grunnlinjen i argumentasjonen din er at dette burde rektorene klare å utarbeide god praksis på selv, og det er her du sørgelig nok tar feil.
Det er veldig mye vi ikke vet om undervisning av religion og forkynnelse i norsk skole. Dette har i liten grad blitt undersøkt. Selv tallene i argumentasjonen til Kristelig Folkeparti og Høyre i KRLE-debatten var hentet fra en evaluering av KRL-faget fra tidlig på 2000-tallet. Den samme kunnskapsmangelen råder også på skolegudstjenestefeltet. Bergen, det eneste stedet hvor det har blitt gjennomført noe som kan ligne på systematiske undersøkelser av praksis i forbindelse med skolegudstjenestene så valgte majoriteten av skolene å la være å svare, og valgte isteden å bryte forvaltningsloven.
Blant de skolene som svarte så var det kun en skole som hadde opplegget sitt på stell, og som klarte å stille opp med gode og likeverdige alternativer, holdt gudstjenesten unna RLE-faget, informerte på en god måte, og alt det andre som kreves for å gjennomføre dette i henhold til regelverket. Et regelverk som er satt opp for å beskytte elevenes rettigheter og som kun inneholder punkter som burde være et minimum i en mangfoldig fellesskole. Det er dessverre ikke slik at ”uheldige historier” om rettighetsbrudd på dette området er begrenset til Bergen eller til tiden etter at Utdanningsdirektoratet innførte dette regelverket med bakgrunn i de lover og forskrifter som allerede eksisterer.
Det er også her mye av argumentasjonen mot Utdanningsdirektoratet strander i denne saken. Dette regelverket inneholder ingenting som Utdanningsdirektoratet ikke finner grunnlag for i de rundskrivene, lovene og forskriftene som kommer fra Kunnskapsdepartementet og Stortinget. Man kan kritisere Utdanningsdirektoratet for mye i andre sammenhenger, men når det kommer til dette…
Jeg vil definitivt ikke tilbake til den tiden da det ikke fantes noen felles retningslinjer for gudstjenester i skoletiden. Hvor livssynsminoritetene bare måtte forholde seg til de reglene og den praksis som fantes på deres skole, og hvor det var vanskelig å sammenligne de forskjellige fremgangsmåtene på tvers av skoler og alderstrinn. Når rektorene ikke klarer å følge dette regelverket som eksisterer i dag, hvordan ville det å ta fra Utdanningsdirektoratet dette ansvaret gjøre situasjonen bedre for de som dette faktisk dreier seg om, elevene? Det er nettopp elevene vi skal ta hensyn til, elevene med et annet livssyn eller som av andre grunner føler det blir feil å delta i religiøs forkynnelse i skoletiden.
Nei, Høyland, i denne saken er jeg glad for at det er en dinosaur i glassbutikken, heller det enn en mengde småkonger på hver sin tue. Nå vet i hvert fall mindretallet at de ikke står alene og det er litt klarere hva de kan forvente seg.
Dette debattinnlegget ble trykket i Stavanger Aftenblad 15.12.2015 med samme tittel.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.