Skolegudstjenestene må ut av fellesskolen

I løpet av det siste tiåret har statskirken vært i en skilsmisseprosess med staten. Skolegudstjenestene er en av kirkens privilegier som bør forsvinne i den videre prosessen.

Prinsippet burde i utgangspunktet ligge klart – fellesskolen er en skole for alle elevene i Norge, uavhengig av religiøs tro eller politiske standpunkter. Når skolen forutsetter å være felles for alle elevene må skolen også sørge for at den er til for alle elevene, og ikke setter elevene inn i a- og b-lag i skolehverdagen. Gudstjenester i skoletiden, den oppsplittingen av elevmassen som dette fører til, og de mange dårlige alternative oppleggene fører til nettopp dette.

I utgangspunktet er argumentasjonen for skolegudstjenester at dette er viktig for å forstå norsk historie og kultur. Dette faller litt på sin egen urimelighet, for det første burde dette tilsi at deltagelse i katolsk messe burde vært nødvendig for å dekke kunnskapsbehovet. For det andre så er det ingenting som tilsier at det er nødvendig å delta ti, tjue eller til og med tretti ganger fordelt over ti år for å få den kunnskapen. Det er svært få andre ting vi gjennomgår årlig i skolen, særlig når det ikke er noen utvikling i det som skal læres – det er jo ikke som om liturgien endres nevneverdig i løpet av den tiårsperioden som elevene går dit. Det har vi rett og slett ikke tid til i en skole hvor stadig nye temaer skal håndteres.

Skolegudstjenestene handler om en majoritetsblindhet som vi som samfunn har vært alt for dårlig å ta et oppgjør med. Reaksjonene når KRL-faget ble dømt i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen viste dette tydelig og dette vises gjentagende i reaksjonene når foreldre, elever, avisdebattanter og andre krever å bli likebehandling og ikke-stigmatisering i fellesskolen. En av skolens viktigste oppgaver er å skape et godt og inkluderende miljø for alle elevene – hvor det er ingen som føler seg utenfor, stigmatisert eller annenrangs. Dette er vanskelig å få til når skolen som institusjon gjør en slik verdivurdering av et trossamfunn og fremmer dette som normen på bekostning av alle de elevene som tilhører andre trossamfunn, andre livssyn eller kanskje ikke tilhører noe livssyn over hodet.

Skolegudstjenestene har en lang historie i Norge – samtidig er dette et klart argument for at dette både kan og bør endres. Skolegudstjenestene ble innført før det ble lov å opprette kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. De ble innført før det var religionsfrihet i Norge og før menneskerettighetene ble vedtatt. Det er ikke alle elementer fra fortiden som er nødvendige å ha med oss inn i fremtiden.

Når skolene har vist seg å være så dårlige til å håndtere regelverket som er satt for gudstjenester i skoletiden. Når disse gudstjenestene ikke tjener noen skolefaglig hensikt i det omfanget det har i skolen i dag. Når dette medfører den stigmatiseringen, diskrimineringen og utenforskapen som vi ser i dag. Da bør vi avvikle dette fenomenet snarest og skolen bør fremstå så konfesjonsfri og inkluderende som mulig. Så får heller foreldrene ta med barna i kirken på søndagene isteden…

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 14.09.2016 under tittelen «Det er nok nå«. Den ble også publisert av Utdanningsnytt den 19.09.2016 med tittelen «Foreldre som ønsker det får heller ta med barna i kirken på søndagene«. Innlegget ble besvart av Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin Bispedømme med et innlegg som kom på trykk i Bergens Tidende 22.09 og i Utdanningsnytt den 25.09. Teksten ble publisert i papirutgaen av Utdanningsnytt 14.10.}