Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

Tusen takk til deg som velger å stå oppreist når bygdedyret herjer som verst med de som velger å si ifra mot forkynning i skoletiden. Tusen takk til deg som forsiktig ymter frem på foreldremøtet eller FAU-møtet at du kunne tenke deg aktiv påmelding eller til og med at skolegudstjenesten ble droppet. Tusen takk til deg som først tar kampen og så trekker deg litt tilbake når det blir for mye. Tusen takk til dere alle sammen. Enten du velger å ta en av de åpne kampene eller du velger å la det bli med å snakke med barnet ditt om opplevelsen barnet hadde i kirken. Tusen takk!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg er bygutt. Mesteparten av livet har jeg bodd på større steder, og de siste 15 årene har jeg stort sett tilbragt i landets fem-seks største byer. De siste årene har jeg engasjert meg mot forkynnelse i skoletiden, særlig skolegudstjenester. Hvert år hører jeg mange historier om hvordan foreldre og elever mistenkeliggjøres, skjelles ut, forskjellsbehandles eller rent ut stigmatiseres og diskrimineres. Det er ingen tvil om at dette kan være tøft å stå i – fordi dette handler om barna våre og hvordan de behandles i den institusjonen de tilbringer mesteparten av hverdagene sine i.

Vi ønsker ikke at våre preferanser, ønsker og overbevisning skal gå negativt ut over barna våre på noe vis. Allikevel, når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret. Når du kommer ut av skolebygningen i en større by er du på mange måter ute av miljøet. Du møter ikke nødvendigvis læreren, rektoren, rådgiveren eller de andre foreldrene igjen på butikken, på biblioteket eller på fotballtreningen. Kanskje du gjør det, men det er ikke nødvendigvis så ofte, og det er som regel en hel del andre mennesker iblandet det hele også.

Den luksusen hører jeg ikke så mye om når jeg blir fortalt om virkeligheten i små bygdemiljøer. Disse miljøene er kanskje tette og varme så lenge du ikke skiller deg ut eller protesterer mot «slik ting alltid har vært». Men nåde deg om du tar til orde for å forandre på noe, som for eksempel å be pent om å få ha aktiv påmelding til denne skolegudstjenesten, eller at du ber om at forkynnelse ikke skal være en del av skolen. For selv om det er gode muligheter for å besøke kirken på både søndager, julaften og andre dager i høytidene, er visst ikke det nok. Harde blikk over frysedisken, mistenkeliggjøring i avisspalter og på Facebook. Din mor som spør offentlig på Facebook om når du ble skadet av julen, eller naboen som nekter å prate med deg de neste ukene. Fritanke.nos intervju med foreldre fra Voss om forholdene der var rystende lesning i seg selv, og facebooks kommentarfeltene hos venner og bekjente på små steder er tidvis verre og tidvis klart bekreftende på de forholdene som rapporteres om i Fritanke.no.

For å skape samhold og et godt læringsmiljø i skolene må alle elever føle at de er en del av det store felles prosjektet. Gjennom å dele opp elevene etter trostilhørighet, slik skolegudstjenestene i praksis gjør, svekker en nettopp dette prosjektet og dermed også muligheten for å skape ytringsåpne og livssynsåpne samfunn. Særlig på små steder med sterk tradisjonstankegang, eller hvor det er sterke tradisjoner for å tilhøre svært aktive trossamfunn eller menigheter, blir dette ekstra problematisk. Det er der det gjør vondt å stikke seg frem. Det er nettopp der det trengs at institusjonene likebehandler og unngår oppdeling og stigmatisering. Dagens ordning med skolegudstjenester splitter, den samler ikke.

Derfor vil jeg gjerne si takk. Takk for at du tar kampen, enten du gjør det i det stille, høyt og tydelig, over tid, eller bare for en kort stund. Takk for at du utfordrer bygdedyret, men jeg forstår det godt om du lar være. Takk, allikevel.

_{Denne kommentaren ble publisert på Fritanke 30.11.2016 med tittelen “Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester“.}