KRLE-faget er et problem

KRLE-faget er ikke et problem fordi det vies mer tid til kristendommen, men fordi det vies såpass mye mer tid til kristendommen og fordi det markerer kristendommen som den ”riktige” religionen.

I avisens leder 12. april så fremkommer det en del argumenterer for hvorfor det er riktig å beholde KRLE-faget – altså å ikke gå tilbake til RLE-faget slik Mani Hussaini og Anniken Huitfeldt har fremmet forslag om frem mot Arbeiderpartiets landsmøte. Det er derfor synd at avisens leder ikke tyder på at avisen har satt seg inn i verken KRLE-faget, de andre fagene i grunnskolen eller hvordan RLE-faget så ut. Ei heller er det mye som tyder på at de har konferert med noen med lærererfaring. Det er synd, for det er tydelig at det burde vært gjort.

Først og fremst kan det være greit å poengtere at det gamle RLE-faget hadde en prioritering for kristendommen. Den gamle regelen hadde som krav at kristendommen skulle utgjøre minst 34 prosent av faget. Dette gav prioritiering til særlig luthersk kristendom, samtidig som det i større grad enn KRLE-faget gav mulighet til å gjennomføre god og faglig forsvarbar undervisning i de andre religionene, livssynene og temaene som er en del av faget. For dette er en av de store problemene med regelendringen som kom i 2015 – det fratar læreren muligheten til å gjøre prioriteringer og sette fokus ut i fra hva elevene trenger kunnskaper om og hva de kan noe om allerede. For dette faget, uansett om det er KRL, RLE eller KRLE man snakker om, har utrolig mye forskjellig innhold – innhold som krever mye av både lærer og elev. Da er det synd at faget ikke får de ressursene det trenger, at mange lærer er uten fagkompetanse, og at politikerne setter politiske vurderinger foran pedagogiske og faglige vurderinger.

Avisen fremhever at det er viktig at vi kjenner til hvorfor vi har påske, hva langfredag er, og hva som er den kristne kulturarven. Problemet med denne argumentasjonen er at den kristne og norske kulturarven er fordelt ut over alle fagene. Alle fag i skolen lærer bort dette. Religionsfaget er ikke et kulturarvsfag, det er et religionsvitenskapelig fag. Å redusere kristendomsandelen i religionsfaget svekker med andre ord ikke opplæringen i den norske kulturarven, det gir derimot mulighet for å gi god og nødvendig undervisning i alt fra mobbing, homofili, identitet til islam, buddhisme, hinduisme og jødedom.

K-en er også symbolsk negativ. Gjennom at den er der og skiller kristendommen ut i fra de andre religionene så fremmer dette kristendommen som den ”riktige religionen” for Norge. Dette er svært negativt og er en måte å skape annerledeshet på. Enten vi som settes utenfor er humanister, ateister, muslimer, buddhister, eller annet eller ingenting. Den raskest voksende gruppen i Norge er de som ikke er medlemmer noe sted. En slik rangering inn i et skolefag bør derfor ikke forekomme. Det er bare å se på den Rødgrønne regjeringens argumentasjon om hvorfor de i sin tid fjernet K-en fra religionsfaget.

Avisen burde heller støtte Mani Hussainis og Anniken Huitfeldts ønske om å rette opp dette feilgrepet som ble begått av Torbjørn Røe Isaksen og Anders Tyvand. Det er det som fagmiljøet ber om, det er det elevene ber om, og det er det faget trenger!

_{Dette debattinnlegget ble publisert av Sarpsborg Arbeiderblad, Helgelendingen og Avisa Nordland 18.04.2017.}