Det handler ikke om hårsårhet. At prester bringer dødsbudskap rundt om i landet, er noe som henger igjen fra tidligere. Dette er en oppgave som bør overlates det offentliges representanter.
Fenomenet med at prester bringer dødsbudskapet er egentlig glimrende for å vise frem at statskirken ikke er avviklet og et forbigått kapittel, som mange hevder. Men Norge er blitt mer mangfoldig på livssynsområdet. De som ikke er medlem eller er tilknyttet noe livssynssamfunn, øker mest. Det må vi som befolkning, politiet, politikerne og prestestanden forholde oss til.
Når man som kirkefremmed uttrykker ønske om at noen andre enn en representant for Den norske kirke skal komme med et dødsbudskap, så handler det verken om aggresjon, diskreditering av et medmenneske, eller om hårsårhet. Det handler om at man oppfatter presten som representant for et trossamfunn – et trossamfunn man ikke nødvendigvis føler man hører til eller er inkludert av.
Det handler også om et ønske om å bli likebehandlet selv om man har et annet livssyn eller en annen religion. Så når staten sender en representant for et bestemt livssyn til alle, er det ikke likebehandling. Det er ikke likestilling, og det er ikke likeverdig.
Hvis det er slik at bare rundt halvparten av oss ønsker kirkelig begravelse fremtiden, så skurrer denne ordningen veldig. Det handler ikke om å gjemme bort religion. Den som kommer på døren med det triste budskapet, kan godt være utstyrt med en lang liste med kontaktpersoner til ulike tros- og livssynssamfunn i nærområdet. I dag har politiet det formelle ansvaret for denne oppgaven, men mange steder settes det ut til den lokale presten.
Det finnes ingen nasjonal oversikt over innbyggernes tros- og livssynstilhørighet, så må dette skje på en måte vi alle kan oppfatte som riktig. Så kan heller politiet viderebringe ønsket om prest, imam eller andre ressurspersoner.
Dette handler om å akseptere at vi er mangfoldige, og at det finnes mange livssyn.
Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 15.06.2017 under tittelen “Ikke alle ønsker presten på døren“.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.