Uheldig kobling

Vårt Land-kommentator Alf Kjetil Walgermo gjør en kobling mellom det å være en engasjert religionslærer og det å være troende; mellom det å ha engasjerende timer i religionsfaget og egen deltagelse i religiøs aktivitet.

Som religionslærer har jeg problemer med dette. Vår jobb som religionslærere er å balansere og presentere stoffet. Dette fortalte EMD oss – med dommen i 2007 kom punktet om objektiv, kritisk og pluralistisk inn i Opplæringsloven. Dette er ­ingen hemsko, men en faglig utfordring på lik linje med kravet om tilpasset opplæring.

Salderingspost. Faget har lenge vært en salderingspost, som om «alle kunne jo undervise kristendom». Stikkordet her er kristendom, for dette begynte ikke med innføringen av (K)RL(E). Problemet er med andre ord at lærerne som underviser faget ofte ikke har utdannelse i dette. Da blir det vanskelig å skape kunnskaps­basert, god, og engasjerende under­visning – særlig om temaer som ikke ble prioritert når man selv gikk på skolen.

Det er ikke feil å ta elevene med i kirke, moske, tempel, og synagoge for å ha en omvisning og samtale. Men det er problematisk når det legges opp til deltagelse i religiøs aktivitet. Derfor er det forbudt å ha skolegudstjenestene som en del av KRLE. Det går jeg ut fra at Walgermo vet.

Enerådende i skolen. Hvis vi ser bort i fra det faktum at skolegudstjenestene ikke hører med i faget, og det faktum at man ikke deltar på seremonier andre steder, så sitter vi igjen med én ting – at når skoler velger å benytte seg av muligheter til å besøke tros- og livssynssamfunn som en del av undervisningen, så er det som regel til Den norske kirke man går da også. Selv der det finnes ulike kristne konfesjoner og der andre trossamfunn er representert. Den norske kirke er nesten enerådende i den norske skolen.

Som aktiv humanist er jeg motstander av at jeg skal ha et freidig mot i klasserommet. Da er det nødvendig å ta et skritt tilbake og reflektere over opplegg, pedagogiske valg og fokus. Det gjør det lettere å overholde opplæringslovens mål om ­objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning. Dette innebærer ikke bare å snakke om luthersk-prote­stantisk kristendom, ikke ganske enkelt anta at alle nordmenn er kristne, eller at alle som kommer fra Midtøsten er muslimer, og så videre.

Oppdatert behovsprøving. Kirkeskolen på 1700-tallet er uten praktisk betydning for skolen i dag. Det er ikke et argument for et kristendomsdominert fag. Vi må se på hvilke behov vi har i dag. Når vi møter religiøs analfabetisme, er ikke svaret mer kristendom – det er mer kunnskap om forskjellige religioner og livssyn.

KRLE-faget trenger en høyere status – det får ikke høyere status av at det er et politisk skalte-og-valte-fag, med normative føringer i navnet, og hvor læreren mister sitt faglige og profesjonelle skjønn til selv å vurdere sin tidsbruk.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Vårt Land 12.06.2017 under tittelen «Uheldig kobling». En lengre utgave av dette innlegget har ble publisert på Verdidebatt.no 05.05.2017 med tittelen «Balanse, nyansering og pluralisme er positivt i KRLE-faget«. Den lange teksten er også lagt ut her.}