Ingen ferie uten gudstjeneste

For å sikre at alle som har juleferie og påskefri har det av riktig årsak, så bør alle arbeidsgivere sørge for at de ansatte går til gudstjeneste før røde dager i kalenderen.

Det er viktig at alle de ansatte vet hvorfor de har ferie på røde dager i julen og i påsken. Derfor må vi sørge for at alle vet dette, i tilfelle de har glemt det som de lærte i grunnskolen og på videregående. Vi må sørge for at arbeidsgiverne landet rundt ser til at de ansatte som skal ha fri møter på gudstjeneste noen dager før. Dette bør være rett og rimelig i et land tuftet på kristne tradisjoner.

Høres ikke dette absurd ut? Det høres absurd ut fordi det nettopp er helt absurd. Fridagene i kalenderen, våre felles fridager, er utarbeidet av partene i arbeidslivet, sammen. Med basis i det som en gang i tiden var de felles fridagene. Det foreligger med andre ord ingen krav til entusiasme knyttet til disse dagene, og som regel heller ingen særlig valgfrihet med tanke på om man faktisk ønsker fri eller ikke på disse tidene. Det er med andre ord få som lurer på om en arbeidstaker skal få fri i julen eller ikke, basert på om man faktisk feirer eller markerer julen på noen måte. Det er nå også svært heldig, med tanke på at det bare er cirka 11% av befolkningen som går til gudstjeneste i julen .

Enn hvor absurd et slikt forslag høres ut for arbeidslivet så er dette nettopp essensen i Anita Clasby Saleem sitt forslag i Drammens Tidende 01. November. Først og fremst vil jeg avkrefte at motstandere av skolegudstjenester tror at det er farlig å sende de unge dit. Det er allikevel besværlig å komme til essensen i innlegg til Saleem, slik det gjenstår for meg så er hovedproblemet at vi nå er i en separasjonsprosess hvor staten i større grad skilles fra Kirken. Her ligger også kjernen i saken – de siste tiårene er blitt tydelig hvor mangfoldig vi er som nasjon. Et land med religionspluralisme og med mange forskjellige utgangspunkt og livssyn. Hvis et slikt land skal kunne være for alle innbyggerne så må det være en stat som er livssynsnøytral, men åpen for at innbyggerne har tros- og livssynsfrihet, og med en respekt for livssynsmangfoldet. I slikt land er det feil å gi en religion eller et trossamfunn en forrang inn i offentlige institusjoner. Da kan vi ikke knytte julefri eller det å markere jul opp i mot en aksept for manglende livssynslikestilling. Vi kan heller ikke sette slike religiøse minimumskrav for å få lov til å ta ut ferie på tradisjonelle feriedager fremforhandlet av partene i arbeidslivet. For det er et faktum, de alle fleste nordmenn feirer eller markerer jul på en eller annen måte, veldig mange på en tradisjonell måte. De aller færreste gjør dette med gudstjeneste og kirken som en del av feiringen.

Det er ikke nødvendig med gudstjeneste som en del av skolen før jul for å forstå at vi feirer jul, hvorfor vi feirer jul, eller hvordan man feirer jul. Alle disse tingene, kanskje med unntak av hvorfor hver og en av oss feirer jul, lærer barn på skolen, hjemme, eller av venner uansett. Hvis vi skulle ha klart å unngå å få det med oss gjennom barnehagen, aviser, TV, filmer, bøker, eller andre steder først. Det er ikke slik at vi går inn høytiden fullstendig blinde for dette om vi ikke får med oss en gudstjeneste før jul.

Det ville sett svært spesielt ut om vi hadde begynt å pålegge arbeidsgiverne å sende dem til gudstjeneste før de fikk ta seg fri på slike røddager i kalenderen. Det er like spesielt å kreve at alle skoler skal delta på gudstjenestene til et bestemt trossamfunn før jul. Det ville være å hevde at skolene ikke klarte å lære bort noe så enkelt og konkret som det. En direkte underkjennelse av skolens pedagogiske evner.

Skolen skal være felles og for alle elevene. Da er det nødvendig med en livssynsnøytral skole for å ivareta rettighetene til en mangfoldig og religionspluralistisk elevmasse. Fremfor å utvide ordningen med gudstjenester i skoletiden så burde vi heller ta dette ut av skolen – la foreldrene selv ta med sine barn i kirken før jul. Så får Den norske kirke heller sørge for at vi flokker dit på fritiden.

_{Dette debattinnlegget ble publisert av Drammens Tidende 02.11.2017 under tittelen “Ingen ferie uten gudstjeneste“.}