Norsk skole er en fellesskole, for hele mangfoldet av norske elever. For å sikre dette ble dåpsopplæringen løftet ut av skolen i 1969, gudstjenester er ikke lenger en del av religionsundervisningen, og lærerens tro er ikke lenger relevant for hvilke fag man underviser.
Vi skriver snart 2018 og det er snart 50 år siden norsk skole ikke lenger skulle ha ansvar for dåpsopplæring, det som i dag heter trosopplæringen, til Den norske kirke. Godt er det – for skolen er en skole for hele mangfoldet av norske elever. Både for protestantiske elever, katolske elever, ateistiske elever, muslimske elever, buddhistiske elever, og elever som er Jehovas Vitner, sikher, eller er uten religiøstilknytning. For å nevne noen. En skole som fremmer troen på en religion fremfor andre religioner er ikke en skole for fellesskapet. Da får man som forelder i så fall benytte seg av foreldreretten og benytte seg av skoletilbud fra religiøse organisasjoner.
Sigrid Haga, det at skolen ikke skal drive trosopplæring innebærer blant annet at skolen ikke skal være kilden for å bli kjent med Jesus. Derimot skal elevene lære om Jesus, akkurat som de skal lære om Buddha, Gandhi, Muhammed, Konfutse, og andre personer som har vært viktige for religion og filosofi gjennom verdenshistorien. Det skal heller ikke være noen kvalitative forskjeller på hvordan det undervises om disse personene i skolen. Det lærte vi som en del av domsavsigelsen når Norge ble dømt for forkynning i KRL-faget i 2007 i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.
Ellers har du helt rett i at jeg er medlem av Human-Etisk Forbund. Det har jeg heller ikke lagt skjul på, selv om Sunnhordland valgte å ikke trykke den opplysningen. Jeg klarer allikevel ikke å se at dette er et poeng. Verken for mitt valg av religionsvitenskap som studiefokus eller for undervisningen i religionsfagene i skolen. Rett og slett fordi det er irrelevant. Som lærer skal jeg objektivt, kritisk og pluralistisk fremstille de forskjellige religionene som jeg skal undervise om. Akkurat som religionslæreren jeg kjenner som er prest i den katolske kirke, hun som er medlem av et menighetsråd i Den norske kirke, eller han som en del av et buddhistisk fellesskap. Felles for oss alle er at vi skal undervise OM religion, ikke gi trosopplæring i verken kristendommen eller i andre religioner. Refleksjon rundt dette er en viktig del av jobben som lærer i religionsfagene.
Jeg er helt enig med deg i at vi skal la barna få lov til å selv velge. For de yngre barna innebærer det naturlig nok at foreldrene skal ha noe å si. Dette må innebære at elevene og foreldrene selv må stå fritt til å velge om de ønsker å gå til gudstjeneste eller ikke. For å best ivareta alle elevene og alle foreldrene bør dette skje utenom skoletiden. For eksempel på søndager, julaften, påskeaften, eller en av de mange andre tidspunktene for gudstjenester som Den norske kirke og andre kristne trossamfunn tilbyr hvert eneste år, hver eneste uke. Å kutte ut skolegudstjenestene i norsk skole er ikke å undergrave den kristne tro for verken barn, ungdommer, eller voksne. Tvert i mot kan det at familiene sammen må gå i kirken på en søndag være en styrke for det kristne fellesskapet i familien, om de ønsker dette.
Som humanetiker er jeg ikke nøytral, humanismen er ikke et nøytralt syn, det er et livssyn med klare og tydelige verdier. Som lærer derimot skal jeg fronte den norske skolens verdier. Disse finner vi i opplæringsloven og i læreplanens generelle del, og det må og skal alle lærere forholde seg til. Uavhengig av fag, og uavhengig av om vi tror Jesus har levd og hvem vi i så fall tror sto for farskapet.
Dette debattinnlegget ble trykket i Sunnhordland 22.11.2017 med samme tittel.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.