Takk, men nei takk til at prestene gjør politiets jobb

Det er ikke lenger en god løsning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med dødsbudskap.

Mange steder er det slik at prestene i Den norske kirke går med dødsbudskapet til de pårørende. Prestene og kirken har nå blitt enige om en ordentlig og rettferdig lønnsavtale som regulerer dette. Storsamfunnet derimot bør vurdere om denne ordningen skal fortsette i det hele tatt. At prestene går med dødsbudskapet er en etterlevning etter en tid hvor prestene var offentlige tjenestemenn, og hvor vi kunne forvente at alle nordmenn var kristne.

Allerede i dag er det å gå med dødsbudskap en av politiets arbeidsoppgaver. Det har historisk sett vært en oppgave som mange steder har vært delegert videre til prestene, som også var offentlige tjenestemenn. Det er likevel lett å bli tradisjonsblind, og å ikke se de endringene som må gjøres fordi tradisjoner og vaner står i veien. I dag er Den norske kirke et av mange tros- og livssynssamfunn som nordmenn tilhører. Den gruppen som øker mest, er de som ikke er medlem i noen slik organisasjon.

Det er ikke lenger en selvfølge at den avdøde og de pårørende er lutherske kristne og statskirkemedlemmer, og det er heller ikke lenger slik at prestene er offentlige tjenestemenn. De er ansatte i en organisasjon av og for troende. Den norske kirke virker å ha glemt dette selv. Deres egen gledestrålende overskrift «Prester skal fortsatt gå med dødsbud», som også NTB videreformidlet, tyder på at kirken oppfatter dette som en oppgave som det var opp til dem om fortsatt skulle bli håndtert av dem. Det er det ikke.

De kan riktignok takke nei til å fortsette, men det er opp til det offentlige om de i det hele tatt skal få lov til å fortsette med denne oppgaven. I et samfunn med stor variasjon i hva folk tror på, er det ikke lenger en god ordning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med triste budskap til de pårørende.

Bare rundt halvparten av den norske befolkning ønsker å bli gravlagt gjennom Den norske kirke. For meg tyder dette på at for mange nok ikke vil være det riktige at en prest kommer med dødsbudskapet.

Dette handler ikke om å gjemme bort religion. Den som kommer på døren med dødsbudskapet bør ha kjennskap til den lokale floraen av tros- og livssynssamfunn. Personen bør også ha en liste med kontaktinformasjon til den rette vedkommende i disse organisasjonene, i tilfelle dette er noe de pårørende ønsker.

Det handler heller ikke om hårsårhet. Det handler om et ønske om å bli likebehandlet selv om man har et annet livssyn eller en annen religion enn den historiske majoriteten. Når staten sender en representant for et bestemt livssyn til alle, er det ikke likebehandling. Det er ikke likestilling, og det er ikke likeverdig.

Jeg er glad for at prester i Den norske kirke får gode arbeidsavtaler. Det fortjener de, uten tvil. Det betyr ikke at det fortsatt bør være deres oppgave å gå med dødsbudskapene. Det bør være det offentliges oppgave.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 19.02.2017 under tittelen «Takk, men nei takk til at prestene gjør politiets jobb«.}