Livssyns-Norge i utvikling

Utvikling på livssynsområdet må få konsekvenser for politikken som føres i Norge. Hvem som skal gå med dødsbudskap er bare en av endringene som må skje.

De fleste norske aviser har de siste dagene viderebrakt nyheten om at det bare er rundt 34% av den norske befolkningen som tror på Gud . Flest blant de eldste og minst blant de yngste. Tallene er hentet inn av Norsk Monitor og således ikke på oppdrag fra verken tros- eller livssynssamfunn. Dette bekrefter tallene jeg har gitt i tidligere svar til prost Gustav Danielsen. Sammen med en økt respekt for menneskerettighetene og en økt forståelse for at alle nordmenn ikke passer inn i en form krever dette at noen gamle tradisjoner forsvinner eller endres, og at det kommer nye til.

En av disse tradisjonene som må endres er det at presten kommer med dødsbudskap. Danielsen argumenterer med at siden de fleste av de som blir gravlagt ønsker at dette skjer i kirken så bør det være kirken som kommer med budskapet. Dette er feil på flere måter. For det første så vet man ikke på forhånd om den døde tilhører kirken eller ikke. For det andre så er det ikke den døde man skal besøke med dødsbudskapet, det er de pårørende. Selv om de velger kirkelig begravelse for sine foreldre så er ikke det i seg selv en bekreftelse på at de er kristne, det handler om respekt for foreldrenes tro og for tradisjonene. Disse vil i stadig større grad være ikke-troende eller «annerledes-troende». Det er ikke da naturlig at det skal være Kirken som går rundt med dødsbudskapet.

Ellers trekker Danielsen frem flere andre problemstillinger. Jeg mistenker at de færreste humanister bryr seg nevneverdig om hvor gravplassen er plassert. Likevel er både gravplassenes plassering og eierskap til de, og hvem som skal stå for gravferdsadministrasjonen saker som allerede er oppe til debatt. Fra Human-Etisk Forbunds side, men også fra Stålsett-utvalget som drøftet dette med utgangspunkt i ønsket om et livssynsåpent samfunn. Hvor utgangspunktet må være at staten står for disse oppgavene og sørger for reell likebehandling av landets borgere. Selv kunne jeg tenke meg å bli kompostert når jeg dør og at jeg blir til god plantejord, men jeg antar at det krever en større endring i gravferdsloven før det blir mulig. Hvem som skal håndtere gravferdsadministrasjonen er som Danielsen kanskje vet et tema for den nye Tros- og livssynssamfunnsloven hvor det foreløpig ligger an til at kommunene kan ta over nettopp dette ansvaret.

Ellers tenker jeg at det er verdt å holde forskjellige saker fra hverandre, istedenfor å blande de i en suppe. NORAD sine mål for valg av samarbeidspartnere og eventuelt profittuttak fra sykehjemmene handler ikke om religiøs likebehandling av nordmenn.

Livssyns-Norge er i endring. Det må staten og kommunene forholde seg til. Om en da overlater oppgaven med å gå med dødsbudskap til et, blant mange, trossamfunn, blir det en forskjellsbehandling av innbyggerne i landet. Det bør ikke forekomme.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Steinkjer-Avisa 06.04.2018 med samme tittel.}