Obligatorisk sommerskole for elever som sliter er ikke løsningen

Robin Ulriksen fra NIFU ønsker at vi skal prøve ut obligatorisk sommerskole for elever som sliter i norsk skole. Dette er ikke riktig medisin for de elevene som allerede opplever lav skolemotivasjon og har få mestringsopplevelser i skolen.

Ulriksen trekker frem at mange elever får en tilbakegang på de skolefaglige kunnskaps- og ferdighetsnivåene sine over sommerferien. Dette kalles sommertilbakegang eller sommerlæringstap (summer setback eller summer learning loss). Dette er et særlig problem for de elevene som ikke kommer fra familier hvor det oppfordres til, eller forventes at, elevene gjør skolerelaterte aktiviteter i løpet av sommerferien – som regel de elevene som allerede i dag sliter mest i skolen. Dette er en bekymring Ulriksen og jeg deler, problemet er medisinen.

Det er verdt å nevne i denne sammenhengen at selv om vi ser forskningsresultater fra USA som dokumenterer slikt læringstap, og at vi ser de samme tendensene i Norge, så er det en stor forskjell på situasjonen i USA og Norge. Ulriksen trekker selv frem store forskjeller i elevmassen mellom disse to landene, men en annen viktig forskjell er lengden på sommerferien. De fleste delstater i USA har sommerferier som varer i rundt 3 måneder mot en norsk ferie på 7-8 uker, litt avhengig av året. Dette minsker i seg selv noe av problemet med et slikt læringstap, men det er absolutt fremdeles gjeldende også i Norge.

I 2015 og i 2017 har jeg tatt til ordet for at norsk skole skal innføre sommerlesningsprogrammer for å motvirke slikt sommerlig læringstap – hvor elevene forventes å lese et elevtilpasset antall bøker som elevene selv er med på å velge ut, i tråd med deres nivå, preferanser, og ønsker. Som læreren kan følge opp etter sommerferien. En fleksibel ordning som kan gjøres som et ledd i en ellers skolefri sommerferie.

Når jeg også er opptatt av å hindre læringstap, og jeg er enig i Ulriksens inntrykk av at frivillig leksehjelp og andre slike programmer ikke kommer elevene som sliter til gode, hvorfor er jeg da uenig i at vi bør prøve ut obligatorisk sommerskole for disse elevene?

Denne gruppen elever sliter oftere enn andre med skolemotivasjonen og mangler i stor grad mestringsopplevelser knyttet til skolen. Mange vil trenge det pusterommet uten skole som sommerferien gir mulighet til. Ulriksen trekker frem at dette tiltaket bør ha en viss varighet, noe som ytterligere svekker det frirommet som elevene trenger for å få andre opplevelser og få mulighet for mestringsopplevelser på andre arenaer. Selv om det er et ekstratilbud til elevene, og en fordel for dem, så vil dette nok for mange oppleves som en straff og en fortsettelse av det de har slitt med hele året, fremfor et godt og nyttig verktøy for dem til å strekke seg lengre.

Jeg er likevel ikke motstander av ideen om sommerskole og jeg tror nok at det kan fungere for mange elever. Da er det imidlertid noen faktorer som må være på plass. Det er viktig at elevenes motivasjon er tilstede, og at de har valgt å være der selv. Det vil være avgjørende for at de skal få mest mulig ut av programmet. I tillegg til at læreren skal ha noe annet å vise til enn at de MÅ være der når de blir frustrerte og vil ut i solen til vennene sine. Videre må det være et tett samarbeid med den «daglige skolen» og sommerskolen. Det må foregå foreldresamtaler og det bør være kontaktlærer, som kjenner elevenes behov, som fyller ut søknaden sammen med foreldrene og eleven. På denne måten kan man sikres at de som har mest behov i størst grad blir oppfordret til å ta del i dette sommerprogrammet.

Det er også viktig at elevene blir fordelt på nivåtilpassede og små grupper slik at det er få elever per lærer, og at man legger opp undervisningen på en måte som bryter med den formen de er vant med fra grunnskolen. En undervisning som er basert på mye praktisk innlæring, samt har stor fokus på mestringsopplevelser for alle, vil ikke bare minske læringstapet, men kan også bedre motivasjonen generelt for skolearbeid. En sommerskole må også inneholde mye fysisk aktivitet, lek, og opplæring i praktiske og sosiale ferdigheter (noe den offentlige skolen i dag ofte har veldig lite av). Elevene bør få mat som en del av programmet, og felles måltid er en god sosial arena. Uten at alle disse elementene er på plass vil dette bare bli enda en nederlagsarena for disse elevene – et sted de ikke vil være når de blir sendt dit, et sted de ikke kommer til å være åpne for å lære noe mer av, og et sted hvor de ikke opplever nye mestringsopplevelser. Hvilket er nettopp det de har behov for.

Å ha obligatoriske sommerlesningsprogram, som ikke vil utgjøre en ekstra kostnad for kommunene, innebærer en aktivisering av skoleferdighetene til elevene i løpet av sommeren. Uten at man skal tvinge de elevene som sliter i skolen til å ha enda mer skole i sin eneste sammenhengende lange friperiode fra nettopp det de sliter med. Uten at de opplever det som urettferdig eller straff i forhold til andre medelever. Hvis staten krever at kommunene skal tilby frivillige sommerskoleprogrammer må de også bevilge nok midler til at kommunene kan lage sommerprogram som kan styrke både elevenes motivasjon og mestringsfølelse. Først da vil man kunne få varige endringer. Det vil absolutt være et gode for mange av disse elevene.

_{En kortere variant av dette debattinnlegget ble trykket i Aftenposten 30.07.2018 under tittelen «Obligatorisk sommerskole er ikke løsningen«.}