Dehumanisering er et problem

Når konservative religiøse grupper snakker om homofili som en defekt, noe å fikse, er det i realiteten en dehumanisering, en reduksjon av menneskeverdet til de det gjelder.

Tirsdag 15. oktober var jeg tilstede på NLA Høgskolen for å høre foredragene til Mike Davidson om homofili og Øyvind Hasting om transseksualitet. Det ble en selsom affære. Jeg er glad for at høgskolen nå vurderer om de ville ha gitt plass til dette i dag. Det er likevel en side ved dette som i liten grad ble drøftet på møtet og nå etterpå. Det faktum at denne holdningen til homofile og transpersoner som ble vist i dette møtet er dehumaniserende. Det er en retorikk som i realiteten gjør en negativ verdivurdering av menneskene det gjelder.

Davidson hevder at han gjør sin terapi og holder sine foredrag i kjærlighet til de det gjelder. Det holder dessverre ikke. De som ville tvinge venstrehendte til å skrive med høyre og de som snørte føtter på ungpiker mente nok det de også. Det forandrer ikke på det at denne praksisen knytter ikke-heteroseksuell seksuell orientering og seksuell praksis utenfor ekteskapets rammer til noe som er feil og noe som må fikses. Det er problematisk.

Det samme finner vi i Hasting sitt foredrag, hvor psykiateren fremlegger sine definisjoner på fetisjer, preferanser, og ulike transpersoner på måter som jeg virkelig håper at ikke regnes som kosher i hans faglige miljø. Hans definisjoner var svært negativt ladet og latterliggjørende. Om dette er innafor i fagmiljøet ville det gjort meg svært trist.

Mange av de som var tilstede på møtet og som støttet foredragsholderne tok til orde for at de nå var en minoritet og storsamfunnet måtte ta vare på deres ytringsfrihet også. Det er helt rett. Vi som nå er i flertallet i synet på homofili, transpersoner og andre spørsmål hvor nordmenn har endret syn de siste 100 årene må sørge for at vi ikke begår de samme feilene som ble begått av de seksualkonservative når de var i flertall. Det betyr likevel ikke at ytringsfriheten er absolutt og kan brukes til å forsvare alle ytringer. Foredraget til Davidson hadde tittelen «Endring eller sølibat». Mon tro hvordan de samme gruppene hadde sett samme former for titler om andre grupper i samfunnet. Om det var antisemittiske grupper som arrangerte foredrag om «Jødene, omvendelse eller sølibat», ville det vært regnet som innenfor? Hva ville det sagt om synet på jødene som gruppe?

Ytringsfriheten og religionsfriheten bør være vid og tillate mye, vi kan likevel ikke tillate at noens menneskerettigheter brukes til å dehumanisere grupper, redusere dem som mennesker fordi de har et trekk ved seg som enkelte ikke verdsetter. Da er vi på et farlig spor, og vi har sett tidligere hvor det sporet ender. Det er likevel ikke lett å skulle forby slike uttalelser eller slike praksiser, men om en skulle være i tvil så hører det i det minste ikke hjemme på utdanningsinstitusjoner som skal skape gode og trygge læringsmiljøer for de som går der.

Det er verdt å ta en titt på undertittelen også. Foredraget til Davidson ble videre beskrevet med undertittelen «Korleis hjelper vi dei som ønskjer å forlata homoseksuell praksis og kjensler». Den konsekvente omtalen av ikke-hetero seksuell orientering som homoseksuelle følelser er en kjent bagatalisering fra det homonegative religiøst konservative miljøet. Hvor den seksuelle orienteringen blir redusert til bare noe som en føler og noe som kan korrigeres om man ønsker det. Det er en klar underkjennelse av den seksuelle orienteringen til de det gjelder.

Det vi derimot må ta inn over oss som samfunn er at det er strukturer i samfunnet som gjør at enkeltmennesker føler skam for den de er og over hvem de forelsker seg i. Som samfunn må vi jobbe for at voksne samtykkende mennesker skal få elske den eller dem de vil, uten skam, og i aksept for dem de er.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergensavisen 22.10.2019 under tittelen “En bagatalisering av menneskers følelser”.}