Livssynsfrihet er ikke en frihet til å diskriminere

Tros- og livssynsfriheten er en individuell rettighet, og eksisterer sammen med andre menneskerettigheter, for å sikre at ulike aspekter ved hvem vi er fra offentlige reguleringer. Samtidig ser vi verden rundt at religiøse lobbygrupper gjør stadig flere forsøk på å omdefinere den viktige individuelle tros- og livssynsfriheten til en mer innsnevret «religionsfrihet» som også, angivelig, skal beskytte religiøse organisasjoner fra offentlige reguleringer.

Dette er å sette tros- og livssynsfriheten på hodet. Hensikten med menneskerettighetene er å motarbeide diskriminering, ikke å legge til rette for det. Det er norske offentlige virksomheter, som kommuner forpliktet på.

I Klepp kommune på Jæren har vi nylig sett et godt eksempel på denne typen argumentasjon. Hvor det fremstilles som at det er diskriminering av det vi ofte kaller konservative kristne, de som har et tydelig heteronormativt perspektiv på samlivsetikken. Det har vært store protester gjennom prosessen knyttet til tildeling av kommunal kulturstutte hvor det har vært fremmet krav om at alle medlemmene i en organisasjon må kunne være valgbare til tillitsverv i en organisasjon for at organisasjonen skal kunne motta slik støtte. Dette innebærer at organisasjoner, uavhengig av livssyn, som ikke tillater for eksempel kvinner eller skeive i de valgte organene ikke kan motta slik støtte.

Tros- og livssynsfriheten er imidlertid ikke den eneste rettigheten Kommune-Norge må ta hensyn til. Kommunene har en viktig oppgave i å støtte tiltak som fremmer demokratisk deltakelse og likebehandling. I lovverket slås det fast at diskriminering på grunnlag av kjønn og legning ikke kan godtas.

Jeg merker meg ellers at Petter Olsen i Indremisjonsforbudnet trekker frem min generalsekretær Trond Enger i sin argumentasjon mot dette diskrimineringsvernet i Klepp kommune. Han trekker frem et sitat fra Vårt Land i februar i år hvor Trond Enger svarer Espen Ottosen med følgende:

«Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

For min del fremstår dette som en noe underlig argumentasjon all den tid det i disse organisasjonene som nå frykter for sin kulturstøtte nettopp er noe annet enn tillit som står i veien for mulighetene til å bli valgt inn i de styrende organene. Enten det er at man er samboer med en person, er gift med en person av feil kjønn, eller det går på andre faktorer.

Norske kommuner har en plikt til å hindre diskriminering. Et diskrimineringsvern som bare setter krav om at samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet ikke skal være til hinder for valgbarhet er ikke diskriminering av samlivskonservative kristne. For diskrimineringsvernet gjelder alle organisasjoner som måtte ha denne typen begrensninger.

Debattinnlegget ble publisert av Jærbladet 13.12.2021 under samme tittel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.