Uverdig, Braanen

I Klassekampen 29. november skriver Bjørgulv Braanen at mennesker som ikke er kristne, bør få mulighet til å ta i bruk kirkene for begravelser uten prest. Jeg er enig med redaktøren i to ting. For det første: mangelen på og behovet for verdige lokaler å holde ikke-kristne begravelser i, er en realitet. For det andre: kirkebyggene er en del av vår felles kulturarv, kristne eller ikke.

Likevel tar Braanen feil, når han konkluderer med at løsningen på behovet for livssynsåpne seremonirom er å åpne kirkene.

Mange, og stadig flere av oss vil ikke lenger ha en kristen begravelse. Bare 47 prosent over 16 år oppgir å tilhøre en trosretning. En av to nordmenn sier at de føler seg mest hjemme i det humanistiske livssynet, uten troen på en gud. Vi døper ikke lenger barna våre og tallet på kirkelige konfirmanter synker hvert år.

Alle kan få en humanistisk begravelse gjennom Human-Etisk Forbund. Men vi er ikke bemidlet med egne lokaler landet rundt. På større steder kan den avdøde og de pårørende få den rammen en begravelsesseremoni fortjener. For eksempel kan rom i fine kulturhus leies eller det kan finnes gravkapeller.

På mindre steder står vi gjerne igjen med gymsal eller kommune- eller samfunnshus. Ikke byr disse på verdige estetiske rammer for noe av det såreste, mest følelsestunge og dypt eksistensielle mange av oss opplever, og praktisk så oppfyller de ofte ikke krav som mulighet for å bære kisten inn og ut.

Å tilrettelegge for livssynsåpne lokaler bør være noe kommuner som ønsker å imøtekomme innbyggerne sine i fremtiden, tar på alvor. Behovet for verdige lokaler for de store markeringene må komme inn i prioriteringene, og i planlegging av nye bygg.

Seremoniene ved livets store overganger representerer dype menneskelige behov for å feire sammen, sørge sammen, oppleve noe viktig sammen. Seremoniene er med på å ramme inn livene våre! Vi skal ha mulighet til å markere dem innenfor det livssynet, eller den troen, vi selv identifiserer oss med.

Da holder det ikke å si at: «De som tar den (kirken) i bruk, må på sin side respektere kirkerommet slik det er, med alter, prekestol og bibelske motiver.»

For meg vitner uttalelsen om en svak forståelse og respekt for menneskers identitet og for tros- og livssynsfriheten som vi holder høyt i Norge. Det betyr faktisk noe, hva vi tror og hva vi ikke tror på. Og sjelden betyr det mer enn når vi er i dyp sorg.

Å tilrettelegge for livssynsåpne lokaler bør være noe kommuner tar på alvor.

Innlegget ble publisert av Klassekampen 01.12.2021 med samme tittel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.