Statskirken lever i skole og barnehage

Samfunnet går i en mer sekulær og likebehandlende retning, hvor staten likebehandler tros- og livssynssamfunn, og legger til rette for det livssynsåpne samfunnet. Det er foreløpig mindre tilfelle i skole, barnehage, og andre fellesinstitusjoner enn hva det er i resten av samfunnet.

Først og fremst vil jeg peke at Karl Andreas Jahr i to innlegg på rad har ment at jeg argumenterer som om jeg er i en parallell virkelig der kristendommen dominerer samfunnet eller som ligner på det vi ser i Gilead. Det får nesten stå for hans regning. Sannheten er vel at vi som samfunn er på vei mot det livssynsåpne samfunnet hvor staten i liten grad forholder seg til «hvem som har rett» i ulike livssynsspørsmål, og heller sørger for likebehandling. Det er likevel liten tvil om at statskirken fremdeles lever, og tydeligst blir dette i offentlige institusjoner.

Hvis vi ser bort i fra statskirkens grunnlovsforankring og særlovgivning, og heller setter søkelys på skole og barnehage ligger det tydelige favoriseringer av en religion på bekostning av de andre religionene og livssynene som det norske livssynsmangfoldet består av. I skolen ser vi det i kravet om 50% kristendom i KRLE-faget og i navnet på faget, men også i at nær alle norske skoler deltar på organisert religionsutøvelse i regi av dette trossamfunnet. I barnehagene ser vi det i form av jule- og påskevandringer og i større grad en markering av kristne høytider enn av høytider fra andre religioner og livssyn som er representert i barnehagens foreldregruppe. Dette bekreftes av det vi ser i rammeplanen, som klart favoriserer kristendommen.

Jahr fremstiller det som om dette handler om en samling per høytid, men både påskefeiringen og julefeiringen strekker seg over tid. Julemarkeringen preger norske barnehager og skoler i rundt en måned mens påskefokuset nok varer i en uke eller to. Dette kommer ved siden av andre kristelige markeringer i de samme institusjonene. Det er da jeg peker på at det er viktig å tenke på det samlede trykket som dette gir, særlig om barnehagen ikke er flink til å markere høytider fra andre religioner og livssyn. Jeg er som fagdidaktiker nysgjerrig på hvor mange barnehager som i nevneverdig grad tok opp pesach og ramadan i løpet av tiden før påske.

Det er også viktig hvordan man fremstiller disse markeringene. Det er en klar forskjell på «Jesus er Guds sønn, ble korsfestet, og sto opp fra de døde 1. første påskedag.» og «De fleste kristne tror at Jesus, etter at han var hengt på korset, sto opp igjen fra de døde etter tre dager. Derfor feirer mange kristne påske. I vårt samfunn er dette en tradisjon og vi markerer påske av mange ulike årsaker og på mange måter».

Her bør det sies at jeg har stor tillit til norske lærere i skole og barnehage. Både at de gjør de skjønnsvurderingene som er nødvendige med tanke på hvilke høytider som skal markeres, hvordan de skal markere de, og hvordan de ordlegger seg. Derfor var mitt viktigste budskap i Vårt Land sitt intervju at jeg støttet barnehagenes pedagogiske skjønn i dette. Jeg vet likevel selv hvor enkelt det er å gå til egen tradisjon og til den opplæringen man selv fikk i samme alder når man skal fremstille ting og vurdere hvilke høytider som skal markeres. Professor Jenny Berglund snakker om at svensk skole er marinert i kristendom, og det er ingenting som tyder på at det ikke gjelder for norsk skole og barnehage også.

Disse perspektivene på kristen favorisering i skole og barnehage kommer selvfølgelig ved siden av andre sider av at vi fremdeles har en statskirke, som representasjonsforskjellene i andre offentlige institusjoner som i forsvaret, i fengsler, i sykehus, og på studiesteder. For å nevne noen. Her er det heldigvis bevegelse, men det er fremdeles en klar forskjell mellom nordmenns rapporterte livssyn og mulighetene de har for å finne en samtalepartner i disse institusjonene som har en tilhørighet som samsvarer med sin egen.

Selv om disse institusjonelle koblingene blir svakere over tid så er det ingen tvil om at det reageres tydelig når Human-Etisk Forbund og andre kritiserer koblingene mellom staten og et enkelt trossamfunn eller en enkelt religion. Det ser vi i kommentarfeltene og i nyhetsspaltene. Som for eksempel i lederen i Korsets Seier. Her mener jeg det er betimelig å peke på at dette fremstår som reaksjoner på at man mister privilegier. Så forstår jeg at det ikke nødvendigvis oppleves slik fra den andre siden av denne debatten, særlig hvis en har et teologisk syn som plasserer en i den mer konservative siden av Den norske kirke eller i frikirkeligheten.

For samfunnet har gjennomgått mange forandringer de siste tiårene. Det betyr ikke at kristne ikke fremdeles har privilegier, ei heller ikke at det er nødvendig med flere endringer før vi kan snakke om at vi har et reelt likebehandlende samfunn som er livssynsåpent og hvor staten forholder seg til alle tros- og livssynssamfunn likt. I tillegg til det som er nevnt over kan jeg for eksempel trekke frem mangelen på seremonirom mange steder, og at gravferdslovgivningen vår i stor grad baserer seg på kristne tradisjoner og utelukker andre gravferdsmetoder.

Jeg er for så vidt enig med Karl Andreas, i at min referanse til rammeplanen er med på å styrke hans argumentasjon i hans opprinnelige innlegg, og jeg har også forklart hvorfor jeg opplever denne rammeplanen som problematisk. Samtidig er det ingen tvil om at en barnehage selv bestemmer hvilke kristne høytider som skal markeres og hvordan de markerer dem. Det er opp til barnehagens pedagogiske skjønn. Det er også Utdanningsdirektoratet tydelig på i en av de avisartiklene som har blitt skrevet om denne tematikken nå før og i påsken. Det er ingen selvfølge at barnehagene må markere kristen påske, ei heller at de må gjøre det hvert år. Det er ikke et brudd på barnehagens mandat og oppgave.

Jahr skriver videre at påskehistorien er mer enn en torturhistorie. Avisspaltene i landets aviser har også pekt på det foran påsken. Jeg er ikke uenig i dette, ut fra et kristent perspektiv. Denne kristne merverdien i historien oversettes likevel dårlig til oss annerledes-troende og ikke-troende.  Mye fordi at det håpet som ligger i fortellingen ligger i nettopp oppstandelsen.

Jeg vil avslutte med å takke Karl Andreas Jahr for påstanden om at det er forutsigbare argumenter – det er en påstand som gleder meg. Ikke fordi jeg liker å være forutsigbar, men jeg liker å være konsistent. Det bør ikke egentlig komme som noen overraskelse hva jeg mener som humanist.

God påske!

^{Innlegget ble publisert av Dagen og Korsets seier med samme tittel 19.04. Det er et svar på Karl Andreas Jahr sitt svar til meg. Dette var igjen basert på min tekst «Underlig fra Korsets Seier» som var et svar på Karl Andreas Jahr sin lederartikkel i Korsets Seier.}