Underlig fra Korsets seier

Det gjør vondt når privilegier forsvinner. Det har jeg forståelse for. Når kristne opplever at offentlige institusjoner ikke lenger kan, skal eller vil gjøre (deler av) trosopplæringsarbeidet deres for dem har jeg forståelse for at det oppleves truende. Det betyr likevel ikke at det er fritt frem for å dele ut merkelapper og å latterliggjøre meningsmotstanderne sine.

Utgavesjef i Korsets seier, Karl Andreas Jahr, tar 13.04 et oppgjør med meg og mine argumenter fra et intervju i Vårt Land og en debatt i Dagsnytt 18. Fremstillingen hos Karl Andreas oppleves likevel som noe tendensiøs og feilaktig, og også noe latterliggjørende i tonen. Jeg skal likevel prøve å oppklare noen misforståelser som ser ut til å ha sneket seg inn underveis.

Nyhetsoppslaget som startet denne debatten har sitt utgangspunkt i en undersøkelse av praksis rundt påsken hos noen få barnehager i Oslo, hvor et flertall av de barnehagene har valgt å ikke gå nevneverdig inn på den kristne påskefortellingen i sitt arbeid frem mot påske. Dette var jeg tydelig på at var noe de kunne velge å gjøre, noe som var innenfor deres pedagogiske mandat, og noe jeg hadde forståelse for.

En kan likevel argumentere for at barnehagene burde ha med den kristne påskefeiringen. Rammeplanen for barnehagene setter et krav om at barna i løpet av barnehageperioden skal «[g]i barna kjennskap til og markere merkedager, høytider og tradisjoner i den kristne kulturarven og andre religioner og livssyn som er representert i barnehagen». Med tanke på påskefeiringens teologiske status så kan det være et riktig valg. Dette betyr ikke at alle høytidsdagene i kristendommen skal markeres, og ikke nødvendigvis hvert år. Realiteten er at det er nødvendig å prioritere. Det må prioriteres fordi det i en del barnehager kan være mange ulike høytidsdager å markere når det religiøse mangfoldet er stort, fordi barnehagene skal drives i samarbeid med hjemmene, og fordi barnehagene ikke skal forkynne. Det er heller ikke gitt at det er mange kristne barn i barnehagene.

Hvis vi ser på den folkelige oppfatningen av kristendommen så mistenker jeg at vi vil finne at den jevne kristne nordmann vil ha et tettere og nærere forhold til julen heller enn påsken. Jeg mistenker også at ramaskriket ville blitt desto større om man valgte bort julefeiringen for å prioritere frem påskefeiringen i barnehagen. Jeg vet heller ikke hvor hensiktsmessig dette ville vært med tanke på påskefortellingens særskilt lite barnetilpassede historie. For barnehagen skal drives på en slik måte at barna opplever trygghet i det som skjer der. Det er det vanskelig å gjennomføre med påskefortellingen, som selv i den svært barnetilpassede utgaven som vi finner i Ingunn Aadland sin bok viser tydelig torturen i historien.

Jahr opplever det som uforståelig at jeg manet til forsiktighet med tanke på hvordan en fremstiller historiene som fortelles i kristendommen med tanke på at en kunne ende opp med en forkynnende fremstilling. Som religionslærer og religionsdidaktiker har jeg forståelse for at dette kanskje kan oppleves som litt fremmed. Særlig hvis en selv kommer fra en kontekst hvor forkynnelse er normen og intensjonen. Som lærer er det viktig å tenke på hvordan vi fremstiller historier, fenomener, ideer, og grupper. Ulike måter å snakke om det samme på gir helt klare forskjeller. Derfor er det viktig at en tenker seg om når en skal fremstille denne typen fortellinger i en pedagogisk setting, og for å svare på spørsmålet, ja, man kan ende opp med å forkynne en annen religion enn den man har, om man ikke har et bevisst forhold til undervisningen.

Jeg synes ellers det er interessant at Jahr stiller spørsmålet om «[h]vor mye vet tenåringer og unge voksne om kristne høytider i Norge?». Det er jo en årlig gjenganger i avisene hvor en stiller spørsmål til folk på gaten om hva de vet om pinsen, påsken, og andre høytidsdager. Det jeg har merket meg er at voksne ser ut til å være like dårlige på å svare på disse spørsmålene som de unge voksne, selv om de voksne ser ut til å være såpass gamle at de hadde det gamle, og klart forkynnende, kristendomsfaget heller enn dagens klart favoriserende KRLE-fag. Det får meg til å mistenke at dette handler mer om hvor relevant og interessant kristendommen oppleves heller enn hvor mye forkynnelse en har blitt utsatt for og hvor mye undervisning man har fått om temaet. Svaret på Jahrs retoriske spørsmål er nok en større trussel mot kristendommen enn at kristne ikke lenger har trosopplæringen sin i skole og barnehage.

Nei, Karl Andreas, jeg har liten grunn til å frykte kristendommen, men jeg forventer at barnehage og skole drives uten forkynnelse for en religion. Jeg forventer også en likebehandling av det norske livssynsmangfoldet. Det støtter jeg norske barnehager og skoler i.

^{Debattinnlegget ble publisert av Dagen og Korsets Seier 14.4 med samme tittel. Det er et svar på Korsets Seiers lederartikkel fra 13.4}