Ufrivillig skolefravær og vold i skolen, to sider av samme sak?

To av de mest betente emnene i norsk skole er der hvor elever har ufrivillig skolefravær og der hvor lærere utsettes for vold fra elever. Vi stiller oss undrende til om ikke disse to fenomenene må sees på som to sider av samme sak.

I forbindelse med skolestreiken har det blitt pekt på hvor viktig skolen er for elevenes psykiske helse og fellesskapsfølelse. Mange har nok glemt at kommunenes ansvar for de unge innbyggerne strekker seg utover det som foregår som en del av skolehverdagen. Å tilrettelegge for god psykisk helse og fellesskapsfølelse handler om alt fra ungdomsklubber til helsesykepleiere til gode arenaer for sameksistens på tvers av og på tross av det mangfoldet vi ser i samfunnet vårt. Line Warholm peker 22. mars på dette. Bergen kommune peker også på at ungdom er mer utsatt for skolefravær nå etter pandemien. I Oslo kommune skal de bruke mange millioner på å gjøre lærerne bedre på å håndtere vold i skolen.

Streiken har bidratt til å sette fokus på at skolefravær og inkludering er en bredere problemstilling enn «bare» et skoleproblem. Den har vist oss hvor sårbare vi er om skolen skal være det eneste tilbudet vi har til mange barn og unge. Likevel viser streiken også hvor viktig det er at skolene har de ressursene som er nødvendige for å skape gode forhold for alle elevene, hver dag. Elever som av ulike årsaker ikke klarer å komme på skolen kan oppleves som en svært annerledes elevgruppe enn de elevene som utsetter lærerne for vold. Utfordringene som disse to gruppene skaper i fellesskolen er også svært forskjellig.

Ulike elever og elevgrupper reagerer på det de møter i skolen på ulik måte. For en stor andel elever fungerer skolen godt eller tilfredsstillende. Utfordringen kommer først når skolen ikke klarer å tilpasse seg elevene i tilstrekkelig grad – elevene klarer dermed ikke å mestre skolen i tilstrekkelig grad. Elevene reagerer ulikt på manglende tilretteleggingen og mestringen. Dette ser vi også utenfor skolen. Noen av oss legger skylden på oss selv eller trekker oss inn i oss selv – En selv blir problemet og en angriper på ulike måter seg selv. Andre av oss legger skylden på omverdenen og går i større eller mindre grad til angrep for å forsvare seg selv. De håndterer situasjonen de står i ved å reagere utover.

Det er her vi tror koblingen mellom ufrivillig skolefravær og vold i skolen ligger. Ikke at det er slik at elever med ufrivillig skolefravær er tikkende voldsbomber, eller at elever som utøver vold i skolen nødvendigvis står i fare for å utvikle ufrivillig skolefravær, men fordi det kan være snakk om elever som ender opp med to helt ulike strategier for å møte de samme utfordringene. For noen elever blir eneste løsningen å ta avstand fra det vanskelige, som gir skolefravær. Andre møter opp, og tar kampene etter hvert som de kommer, enten  fysisk eller verbalt. Felles er at de har et behov for å unnslippe situasjonen skolen eller klassefellesskapet har skapt.

Det er ingen hemmelighet at skolen sliter med å tilpasse seg elever som på ulike måter ikke passer inn i A4-malen i skolen. Det er heller ikke å vente noe annet når skolen opererer ut fra en modell at et fåtall lærere skal møte, håndtere, og ha ansvar for titalls elever. Ofte uten nødvendige støtteressurser.

Den overordnede løsningen er til dels den samme. Det er nødvendig at skolene i større grad tar tilpasset opplæring på alvor på et politisk og institusjonelt nivå. Vi tror at de fleste lærere gjør så godt de kan ut fra de ressursene de har tilgjengelig i den klasseromssituasjonen de står i. Vi tror også at rektorene i for stor grad er (for) lydige til de politiske føringene og budsjettrammene de utsettes for. Selv der hvor dette skaper utfordringer for skolens mulighet til å oppfylle elevenes rett til tilpasset opplæring og nødvendig støtte i undervisningen og skolehverdagen.

Det er nettopp her, koblet opp til spørsmålet om ressurser og tilpasset opplæring, at nytten av å se disse to fenomenene i sammenheng blir tydelig. Hvis vi kan anerkjenne at det å reagere med vold eller å trekke seg helt unna er to forskjellige måter å reagere på i møte med manglende mestring av skolen, så kan vi også ha større forståelse for årsakene som ligger til grunn for disse to fenomenene. Da legges det også et tydelig ansvar på skolen som institusjon og fellesskap for at disse situasjonene oppstår.

Samtidig viser dette hvor problematisk det er at en stor andel av skolens undervisning gjennomføres av undervisningspersonale uten kvalifiserende utdanning. Selv om vi kunne ønske oss enda bedre og mer relevante lærerutdanninger, så blir det enda tydeligere når det er snakk om undervisningspersonale som er helt uten den nødvendige pedagogiske og didaktiske kompetansen. Dette viser videre at det er nødvendig å befolke skolen med personale som har variert fagutdanning for å skape den skolen som ivaretar de ulike sosiale og pedagogiske behovene vi ser i skolen. Enten det er snakk om nødvendig kompetanse hos sosial- og karriererådgiverne i skolen, at det er nok helsesykepleiere til å dekke elevenes behov, eller at det er nok sosionomer, barnevernspedagoger, og miljøterapeuter med ulikt fokus i skolen. Kanskje også en vaktmester med et blikk for barn og unge.

Selv om det kan være flere løsninger enn hva vi peker på her, er det uten tvil nødvendig med mer ressurser for å sørge for mer og bedre tilpasset opplæring for alle elevene, for å løse de utfordringene vi ser i dag knyttet til ufrivillig skolefravær og vold i skolen. Skolebyråden i Bergen har vært tydelig på at barn som utøver vold i skolen ikke har det bra. Det kan vi være enig om. Det er det ingen tvil om at også gjelder for barna med ufrivillig skolefravær. Da må de få en skole hvor alle elevene har det bra. Det krever ressurser. Dette er et ansvar politikerne må ta inn over seg.

^{Dette innlegget er skrevet sammen med Monica Skjold og ble publisert i Bergensavisen 02.10.2022 under tittelen: «Er vold og fravær to sider av samme sak?«.}